Da rusen tok mer plass enn omsorgen, ble Anna barnet som måtte være voksen

Hun lærte tidlig å lese stemninger, dempe konflikter og tilpasse seg. Faren hennes var syk, men også fanget i rus. For Anna ble trygghet noe hun måtte skape selv. I dag drømmer hun om å bli lege, for å hjelpe andre som strever.

Pårørendealliansen arrangerer et webseminar om barn som pårørende 19.november. Vi vil derfor publisere flere saker om de usynlige barna

Her finner du lenke til webinaret den 19.11 kl 12-14

Et barn som ble pårørende altfor tidlig

Anna var bare et lite barn da faren begynte å ruse seg. Han hadde også kreft, men det var rusen som satte sterkest preg på hverdagen.
– Jeg visste aldri helt hvem jeg kom hjem til, forteller hun. Noen ganger var han glad og snill, andre ganger sint og fjern.

-Jeg lærte tidlig å lese stemningen, og prøvde å gjøre alt riktig, så det ikke skulle bli bråk.
Etter at foreldrene skilte seg, bodde Anna hos moren. Likevel bar hun på en konstant bekymring for faren.
– Jeg kunne sitte på skolen og tenke på om han var hjemme, om han hadde spist, eller om noe hadde skjedd. Det var som å ha en alarm i hodet hele tiden.

Det skjulte ansvaret

Anna husker lite fra barndommen. Hun tror det er en måte å beskytte seg selv på.
– Jeg har glemt mye, men jeg husker følelsen av uro. Jeg var alltid på vakt.

Lærerne visste at faren var syk, men ikke hvordan rusen påvirket familien. Anna sier hun lærte seg å skjule hvordan hun egentlig hadde det.
– Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. Jeg var redd for å bli annerledes.

Hun mener voksne rundt barn må tørre å spørre om hvordan barn har det.

-Selv om de kan virke sterke, kan barn ha det veldig vondt, sier hun. Det hjelper å bli sett og tatt på alvor.

En ny start

I dag går Anna på videregående. Hun har fått et tryggere liv og flere gode venner. Hun leser mye på fritiden og finner ro i bøker.

Hun forteller at hun liker å lese historier om mennesker som finner håp og styrke etter vanskelige opplevelser. Slike fortellinger minner henne om at livet kan bli bra igjen.

Anna drømmer om å bli lege. Hun sier at hun vil hjelpe mennesker som har det vondt, og kanskje forstå mer av hvorfor noen begynner å ruse seg. Hun tror det handler om smerte, ikke svakhet.

Barn skal ikke trenge å bære de voksnes ansvar

Annas historie er ikke unik. Pårørendealliansens undersøkelser viser at titusenvis av barn i Norge lever i familier der sykdom, psykiske problemer eller rus gjør hverdagen uforutsigbar.
– Barn skal ikke måtte være de voksne, sier Anna. – Vi trenger voksne som ser oss, og som tør å spørre.

Tekst: Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no

Om intervjuet

Intervjuet med Anna ble gjort over telefon. Det er ikke hennes eget navn. Hun ønsker å være anonym fordi hun er ung, og fordi hun vil beskytte familien og minnet om faren. Pårørendealliansen kjenner hennes identitet.