– Det blir nærmest rovdrift på pårørende
Han er i sin første stortingsperiode, men har allerede markert seg i spørretimen der blant annet ALS og alkohol har vært tema. Kristian August Eilertsen, Frp, lover at det også kommer henvendelser til helseministeren om pårørende.
32-åringen har fulgt eldreomsorgen tett i Harstad-politikken i seks år. Nå tar han engasjementet med seg til Stortinget – og advarer mot at pårørende i praksis blir brukt som pleiepersonell.
Pårørendealliansen intervjuer flere sentrale politikere om forventninger og bruk av pårørende. Denne gangen er det altså Kristian August Eilertsen sin tur. Se lenker til flere intervjuer i bunnen av saken.
Vil videreføre engasjementet på Stortinget
Eilertsen har lang bakgrunn som lokalpolitiker i Harstad. Han har sittet i helse- og omsorgsutvalget og vært en tydelig stemme i debatten om sykehjem og behandlingen av de eldste. For ham var det naturlig å ta med seg dette engasjementet inn i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.
– Jon Alvheim var jo opptatt av eldreomsorg og pårørende. Blir du den nye Alvheim?
– Han er uten tvil et stort forbilde. Særlig for måten han sto opp for enkeltmennesket mot systemet.
Men jeg skal ikke gå rundt og tro at jeg kan bli som ham. Det får eventuelt tiden vise – om jeg klarer å gjøre noe i nærheten av den jobben han gjorde.
Engasjementet til Karistian August bunner også i en grunnleggende respekt for generasjonene som har bygd landet.
– Det har ikke kommet av seg selv. Noen har gått foran og bygd dette landet, og de fortjener den beste omsorgen når de etter hvert trenger hjelp og støtte i hverdagen.
Erfaringene fra pårørende
Eilertsen har selv ikke hatt pårørendeansvar, men gjennom arbeidet i kommunen har han fått tett kontakt med familier som står i krevende situasjoner.
For ham er det erfaringene fra mennesker han har møtt, det han har sett, hørt og snakket med folk om,– som gir ham forståelse som politiker. Og han mener han har altfor mange eksempler på det han beskriver som nærmest rovdrift på pårørende.
– Når du hører hvordan det påvirker både den som er syk og de som står rundt, er det umulig å ikke bli berørt. Det tar du med deg inn i det politiske arbeidet.
Flere enkeltsaker har gjort sterkt inntrykk. Han trekker blant annet fram «Brandsdal-saken», der en eldre mann ble bundet fast i stolen fordi det ikke var nok personell på sykehjemmet. Etter mannens død ble det fremmet krav om at kommunen skulle beklage overfor de etterlatte, noe kommunestyret avslo.
Eilertsen hadde tett kontakt med datteren over lang tid.
– Det er umulig å ikke bli berørt når du får høre hvordan de opplevde omsorgen.
Han viser også til en eldre mann som ble liggende på sykehus i ukesvis,og etter hvert månedsvis, som utskrivningsklar fordi kommunen ikke hadde kapasitet til å ta imot ham. Til slutt lå han på madrass i sykehuskorridoren, med vekter utenfor døren.
– De pårørende sendte meg bilder. Jeg ble, for å si det rett ut eitrende forbanna.
For Eilertsen handler dette ikke bare om den som trenger hjelp.
– Det handler også om de pårørende som kjemper i ukevis og månedsvis for at foreldrene deres skal få det de har rett på.
Mener det er for få sykehjemsplasser
Løsningen starter med kapasitet, mener han. Kommunene må ha mulighet til å ta imot sine egne innbyggere, særlig i sykehjem og omsorgsboliger.
Han peker på at antall sykehjemsplasser i Norge omtrent har stått stille de siste ti årene, mens antall personer over 80 år har økt kraftig i samme periode.
Eilertsen mener det er feil å late som om behovet for flere sykehjemsplasser ikke finnes.
– Noen steder føles det nesten som om man vil «slutte med sykehjem» fordi det er dyrt, vanskelig og mangel på personell. Da skyver man folk hjem helt til de nærmest stuper.
Pårørende eller pleiepersonell?
Den største utfordringen fremover handler om rolleforståelse, mener Eilertsen: Får pårørende lov til å være pårørende, eller ender de i praksis som pleiepersonell?
Han peker på at dette gjelder pårørende til barn, personer med psykisk utviklingshemming, eldre og syke. Diagnosene varierer, men kjernen er den samme: Om de får støtte, eller blir stående alene med ansvaret.
Demografien gjør situasjonen krevende. Færre hender og flere eldre legger press på tjenestene. Eilertsen legger ikke skjul på at det er vanskelig, men mener det finnes løsninger:
For det første må det bli mer attraktivt å jobbe i helse- og omsorgssektoren – i samarbeid med partene i arbeidslivet. For det andre må arbeidsstokken disponeres bedre, og flere må utdanne seg innen helse- og omsorgsyrker.
– Norge trenger ikke ubegrenset mange statsvitere – men vi vet at vi trenger mange flere helse- og omsorgsarbeidere.
Vil styrke BPA
Ett konkret tiltak han trekker fram, er økt bruk av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Han mener ordningen kan avlaste helse- og omsorgstjenestene, og det krever ikke nødvendigvis helsefaglig kompetanse å være assistent.
-BPA kan gjøre det mulig for flere å delta aktivt i samfunnet lenger, uten at pårørende må steppe inn på kort varsel.
Samtidig mener han ordningen i dag fungerer som et postkodelotteri.
– Om du får BPA i det hele tatt, hvor mange timer du får, og hva du får bruke ordningen til. Det er veldig ulik praksis fra kommune til kommune.
Han understreker at BPA ikke bare er en helse- og omsorgstjeneste, men også et likestillingsverktøy – et verktøy for deltakelse på linje med andre.
– Honnørord hjelper ikke
Har du tro på at rammevilkårene for pårørende blir bedre fremover?
– Ikke med dagens regjering, nei.
Eilertsen mener det er mye prat og mange honnørord om hvor viktige pårørende er, men at det i praksis hjelper lite dersom politikken fører til at pårørende blir brukt som pleiepersonell og slites ut.
Han mener det kommer altfor lite fram hvor alvorlig belastningen kan være.
– Mange pårørende blir syke av belastningen, særlig når de står og stanger i veggen mot kommunale systemer eller statlig byråkrati uke etter uke.
Stadig nye henvendelser
Som stortingsrepresentant får han jevnlig henvendelser fra pasienter og pårørende som ikke får hjelpen de trenger.
Han viser blant annet til mennesker som ønsker å prøve nye medisiner på et tidlig stadium, men opplever å bli nektet muligheten til å kjempe for livet.
– Det er fortvilende at pårørende kan bruke de siste månedene på å slåss mot systemet – skrive søknader, klage til statsforvalteren – i stedet for å få være sammen.
Av Tine Dommerud
Flere saker med stortingspolitikere og hva de mener om pårørendesaken finner du her: