En morsdagshyllest til annerledes mødre
Det finnes den klassiske mammarollen: matpakker, våte votter og et “send melding når du er framme”.
Og så finnes den andre. Den som ikke står i foreldreboka. Den som ikke kan logges av når barnet fyller 18, eller når foreldrene dine plutselig trenger deg som mest. Den som ofte får høre “du er så sterk”, når det du egentlig trenger er hjelp.
I pårørendeomsorg blir mamma mer enn mamma. Hun blir pleier, koordinator, sjåfør, jurist, prosjektleder og nattevakt, ofte i samme døgn.
Det er moren med meromsorg: hun som alltid har en plan B, C og D. Hun som vet hvilke dører som må bankes på, og hvilke ord som må brukes for å bli tatt på alvor. Hun som kjemper seg gjennom vedtak, ventelister og “dessverre”-setninger, fordi hun ikke klarer å la noen hun elsker gå under.
Det er også moren som ikke får være mor. For når alt blir systemkamp, blir det mindre plass til nærhet. Mindre plass til “hvordan har du det?” – mer plass til dokumentasjon.
Noen mødre bærer skyld som ikke er deres: de som ser barnet forsvinne inn i rus og tenker “hvis jeg bare…”
Noen mødre må være en trygg havn for dem som har vært utsatt for vold eller overgrep, samtidig som de selv går med alarmberedskap i kroppen.
Disse mødrene lærer seg nye språk: traumespråk, rettsspråk, helsespråk. Og de lærer at kjærlighet noen ganger er å holde ut det utenkelige, dag etter dag.
Og så er det de som blir mor før de er klare – storesøsteren som blir mamma i familien. Bestemoren som igjen må bli mamma for barnebarn. Tante, stemor, eller nabo som “bare hjelper litt”, og plutselig er en livline av omsorg.
I voksenlivet får mange en ny "morsrolle": voksne døtre (og sønner) som må være «mor for sin mor»– særlig når demens eller alderens tyngende behov flytter inn. De ordner medisiner og økonomi, følger til lege, forklarer, trøster og tar imot telefoner som starter med “jeg finner ikke …”. Og inni seg tenker de: Når ble jeg den voksne?
Uten denne omsorgen – uten kampviljen, utholdenheten og kjærligheten – ville mange gått under. Takket være dem gjør de ikke det. Samtidig er det altfor mange slike «mødre» som bærer for mye, for lenge, og med for lite støtte. Som mister egen helse, jobb og økonomi på veien.
«Pårørendemødre» – og alle som trår inn i en morsrolle – fortjener bedre.
I dag, på morsdagen, minner vi oss selv på at mødre og morskjærlighet kommer i alle varianter. Noen er mamma til barn. Noen er mamma for en voksen sønn eller datter. Noen er mor for sin egen mor. Noen er mormor, som må være mamma igjen. Og noen er en “mamma” fordi ingen andre kan.
Bli med på å løfte frem dem som holder andre oppe – men også de som trenger og bli holdt og tatt vare på selv.
For det skulle ikke være nødvendig å måtte sloss ekstra for noe så enkelt og så viktig som morskjærlighet – uansett hvem som gir av den.
Tekst: Anita Vatland
Les våre historier om mødre som har fortalt hvordan de har det:
En dag kan jeg kanskje bare være mamma
Samtalen med en annen mamma ble et vendepunkt
Pleiepenger og koordinator ville gjort det enklere
Skrev bok for å skape forståelse