Faren ble kjent i Demenskoret – datteren løfter unge pårørende
Da Thea var 14 år og faren fikk Alzheimer, sto hun uten støtte fra andre enn familien. I dag følger hun, på sitt vis, i farens fotspor ved å være åpen om unge pårørendes erfaringer.
Thea Tur Eliassen var bare 14 år da faren hennes, Jan Runar Eliassen, fikk diagnosen Alzheimer.
Han ble senere en del av det populære Demenskoret på NRK, og mange husker øyeblikket da han sang solo «You`ll never walk alone».
Nå er hun i ferd med å fullføre utdannelsen som ambulansepersonell.
En beskjed som endret alt
For en ung tenåring var det vanskelig å få beskjed om pappas sykdom. Selv om familien var stor og tett, med fire brødre og foreldre preget av varme og omsorg, opplevde Thea at hun sto litt alene.
Innlegget som ble delt videre
Dette formidler hun i et innlegg på Facebooksiden sin, og det ble senere delt blant annet på « Demensrådgiver». Hun skriver blant annet:
«Pappa fikk Alzheimer diagnosen da han var 44 år, og det vet jeg ikke kan ha vært lett. Alzheimer er en type demens som gjør at hjernen gradvis blir syk. Koblingene mellom hjernens celler brytes ned, så minner og ord kan bli vanskelige å huske. Men det er viktig å huske på at kjærlighet og følelser fortsatt kan være der»
«Det eneste jeg koblet med Alzheimer var oldemor på 95»
Thea husker godt hvordan beskjeden traff henne.
– Det eneste jeg kunne koble med ordet Alzheimer, var oldemor på 95 år som ikke visste hvem jeg var fordi hun var så syk. Spørsmålene var mange, og bekymringen stor.
Den 14 år gamle Thea trengte noen å spørre
Hun skriver videre at hun alltid har sett opp til faren sin og ønsket å følge hans fotspor.
Hun ønsker å kjempe for unge med demens, men også for alle pårørende, og for at de skal få den støtten de trenger.
Spesielt trekker hun fram den 14 år gamle Thea, som trengte noen å stille alle spørsmål til, og at dette ikke burde vært en oppgave foreldrene skulle ha.
Et trygt sted for unge pårørende
Innlegget avsluttes med en tydelig oppfordring.
Det hun savner mest i samtalen om demens, er rommet for dem som står rundt, barna, familiene, de som mister litt av forelderen sin mens de fortsatt er der.
Åpenhet som fotspor
På sitt vis går Thea i farens fotspor. Hun bruker sin unge stemme, slik faren bruker sin gjennom å være en offentlig person i Demenskoret. Hun deler villig sine erfaringer også med Pårørendealliansen.
Valgte ambulansefaget – fordi hun vil være der for folk
I samtalen med oss forteller Thea at valget av utdanning ikke var et resultat av farens sykdom, selv om hun har reflektert over sammenhengen. Hun beskriver hvordan hun alltid har vært glad i å være rundt mennesker og vise omsorg, og at ønsket om å gjøre en forskjell har vært viktig for henne. Det å være blant de første som møter mennesker i krise, og forsøke å lette noe av stresset de står i, er noe hun trives godt med.
Ikke støtteapparat – og ingen tok kontakt
Når hun ser tilbake på tiden da hun var 14 år, sier hun at det hun savnet mest, var at noen kunne satt seg ned med henne og forklart hva sykdommen er, hvordan den utvikler seg, og hva hun kunne være forberedt på. Hun beskriver hvordan vissheten om at sykdommen ikke blir bedre, gjør at man kommer til å sørge flere ganger underveis.
Hun er tydelig på at dette ikke burde vært foreldrenes ansvar. Hun mener det burde vært en fagperson med helsefaglig kompetanse, som både kunne gitt informasjon og fungert som en støtte. Ingen fastlege eller andre tok kontakt med henne etter at faren fikk diagnosen.
Hun tenkte raskt at faren kom til å bli slik oldemoren var blitt. Selv om hun delte bekymringen hun hadde med moren sin, opplevde hun at det ikke fantes noe støtteapparat rundt henne.
De ble anbefalt å ikke søke etter informasjon på nettet, for å unngå unødig engstelse og feilinformasjon.
Men da hun begynte på helsefag lærte hun gradvis lærte mer om sykdommen.
Hele familien har engasjert seg, og familien til Jan-Runar Eliassen i NRKs «Demenskoret» har samlet inn 600.000 kroner til demensarbeid.
Ekstra oppmerksom på pårørende i jobben
Erfaringene Thea har gjør også at hun i jobben som ambulansepersonell ofte er ekstra oppmerksom på pårørende. Selv om fokuset naturlig nok er på pasienten, legger hun vekt på å forklare hva som skjer og ta vare på dem som står rundt, særlig dem som står alene i en akutt situasjon.
Hun sier det ikke er vanskelig å snakke om erfaringene sine, men at det kan bli tyngre når man går dypere inn i dem, spesielt fordi hun ikke har hatt et støtteapparat rundt seg. Avslutningsvis peker hun igjen på behovet for et trygt sted for unge pårørende, der man kan stille alle spørsmål, uten at noe oppleves dumt, og uten at alt må legges på foreldrene.
Foreldrene til Thea har lest saken og synes det er fint at hun fronter unge pårørende
Tekst: Tine Dommerud
Flere historier om unge pårørende finner du her:
Var pårørende i barndommen: Barn tolker når de ikke forstår
Da rusen tok mer plass enn omsorgen måtte Anna være voksen