Historien til Silje
Silje var bare tre år gammel da fikk hun ansvar, hun var en liten mamma. Skiftet bleier, sørget for mat og at det var relativt ryddig. I seks år var Silje den viktigste personen for lillebroren sin.
Silje er ikke hennes riktige navn. 30 år etter beskytter hun fremdeles sin halvbror, selv om de ikke har noe kontakt. Pårørendealliansen kjenner hennes identitet, og vi lar henne være ansiktet på hvordan selv veldig små barn, blir pårørende og pålagt et omsorgsansvar man knapt skulle tro var mulig.
Hun er oppvokst i en familie med rus og psykiatri på begge sider.
Pårørendealliansens Menonundersøkelse viser at så mange som 30 000 barn vokser opp med et omsorgsansvar som påvirker skole, hverdag og helse. Se egen sak
Rus og psykiatri
Moren til Silje hadde psykiske problemer, faren var rusbruker og brukte blant annet heroin. En overdose tok farens liv da Silje bare var ni år. Foreldrene bodde ikke sammen, og Silje bodde en uke hos mor og en uke hos far. Den uken hun bodde hos mor gikk hun i barnehage, den uken hun bodde hos far var hun hjemme. En ordning ingen stilte spørsmål ved, sent på 1980-tallet.
Da Silje var tre år, skulle hun bli storesøster. Pappa hadde fått en ny kjæreste. Hun gledet seg til broren skulle komme. Dette var en periode hvor pappa og den nye samboeren i perioder var så ruset at de ikke visste hva de het.
Trodde de skulle slutte
-Jeg gledet meg sånn til å få en lillebror. Jeg trodde de skulle slutte med rus.
Men det gjorde de ikke. Silje husker hun var fire år og satt og tegnet. Det kom som et lynnedslag, og plutselig tenkte hun: «Jeg skal aldri ha barn».
Den lille jenta forsto at barn ikke skulle ha det slik. Et barn skal ikke passe på et barn.
Løftet hun ga seg selv har hun holdt. Hun er nå 39 år gammel, og har ikke egne barn.
-Men jeg er faddertante til fem. Så det er mange barn i livet mitt likevel.
Fulgte med på bleieskift i barnehagen
Ingen stilte spørsmål om hvordan Silje hadde det da hun gikk i barnehagen annen hver uke. Men én episode bekymret de ansatte såpass at det ble tatt opp.
Hun kunne knapt nå opp til stellebordet der barna i barnehagen fikk ny bleie. Men hun var veldig interessert særlig da guttene ble skiftet på. Hun spurte om bleieutslett og hvordan bleien skulle tas på. De ansatte i barnehagen opplevde dette som en unaturlig interesse for gutters underliv.
-Men jeg husker at jeg var ute etter praktisk informasjon, jeg ville lære og se om det jeg gjorde med broren min var riktig.
Ingen i barnehagen forsto at det var en underliggende interesse, et behov for å få bekreftelse på at det hun gjorde hjemme var riktig, når hun la broren på gulvet og skiftet bleien og vasket ham.
-Det handlet ikke om seksuelt misbruk.
Det skjedde heller ikke noe mer med denne saken.
Stemoren døde
De ukene Silje bodde hos pappa var hun en liten hushjelp. Hun vasket egne og lillebrorens klær i vasken.
– Vi hadde jo vaskemaskin, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke den.
Den lille jenta forsto at dersom hun spurte noen om hvordan den skulle settes på, ville man lure på hvorfor.
Hun ryddet opp hjemme, tømte søppel og tørket over bordplatene slik en seks-åring mestrer.
Ofte samlet hun sammen tomflasker og gikk til butikken for å pante dem. Som oftest kjøpte hun havregryn. Det spiste de med vann.
-Vi rasjonerte på bringebær syltetøyet vi hadde på. Jeg husker spesielt en episode hvor broren min ikke sluttet å gråte fordi han ville ha mer syltetøy. For å ikke vekke de voksne, det var best å la dem sove, så fikk han min teskje for dagen. Han var bare to år, men forsto at hvis han fikk mer så fikk ikke jeg. Han gråt aldri igjen når vi måtte spare på noe.
Før hun løp til butikken leverte hun lillebroren min hos naboen og ba dem passe ham.
– Var det ingen i nærmiljøet som så hva du gjorde?
-En del av de rundt visste, men de hadde egne rusproblemer og siden vi ikke var deres barn var det ikke deres ansvar.
En gang til reagerte barnehagen. Pappaen dukket uanmeldt og ruset opp. Silje formidlet at hun ikke ville være i barnehagen.
– Jeg ville være hos lillebroren min. Jeg var redd han og pappa skulle dø mens jeg var der.
Barnevernet ble varslet. Silje sa hun ville bo hos pappa. Men moren avdramatiserte det hele, og saken ble henlagt.
Silje husker at det var mye vold hjemme, men aldri mot barna.
- Vi var vitner til slosskamper, noen knivstikkinger og et tilfelle av russisk rulett som gikk galt. Jeg var aldri redd pappa, men var ofte redd på andre sine vegne for hva pappa kunne gjøre mot dem, og prøvde å roe ned situasjonene.
Jeg la flere ganger broren min på en dyne og dyttet ham under sengen, helt inntil veggen, og la meg foran han. Slik ville jeg bli tatt først om noen ville skade oss.
Huset vi bodde i var plassen for "fest", som de voksne kalte det, hvor det kunne være opptil 8 voksne som ruset seg sammen i dagevis
Velstelt og skoleflink
Heller ikke da Silje begynte på skolen forstod noen av de voksne hvordan hun hadde det. Moren var veltalende, pent kledd og fremsto som om ikke noe var galt.
– Det gikk greit på skolen. Jeg var vant til å holde fasaden, alltid velstelt. Jeg lærte fort, fikk gode karakterer, selv om jeg ikke gjorde lekser.
Silje husker at hun var et rolig barn. Hun lekte sjelden med andre, satt mye på en benk for seg selv mens hun tenkte.
Men læreren lurte etter hvert på hvorfor hun så sjelden hadde med matpakke. Da svarte hun at hun ikke likte å spise på skolen fordi pulten var så skitten. Hun fortalte læreren at hun spiste god frokost hjemme, og stor middag senere.
Den forklaringen godtok de voksne på skolen, og det ble aldri snakket mer om at hun var den eneste i klassen uten matpakke.
-Hvorfor ville du bo hos faren din når han var så mye ruset?
-Jeg var aldri i tvil om at pappa var glad i meg. Hjemme hos pappa var jeg den lille prinsessen, jeg fikk rosa glitterseng, og det var kjærlighet selv om det var rus.
Faren forsto nok at barndommen til Silje ikke var slik den burde.
– Han gråt og sa at det ikke var meningen at livet ikke skulle bli slik for meg. Jeg forstår det nå som voksen.
Med pappa på kriminelle handlinger
Likevel tok han med datteren på innbrudd og biltyveri. Ingen mistenkte at en seksåring var på tokt.
Silje ville bare å være hos pappa og lillebror. Da mammauken begynte, syntes hun det var helt grusomt å forlate dem.
– Jeg bekymret meg sånn for lillebroren min. Jeg ringte mye hjem til dem og sjekket hvordan det var med dem.
Faren sonet også et par korte dommer i fengsel for innbrudd og var innom et rehabiliteringssenter for stoffmisbrukere.
Heller ikke da snakket noen med barna.
-Vi ble fortalt at pappa var på ferie, men pappa var ærlig med oss så vi visste hvor han var og hva han skulle. Dette styrket troen på at vi ikke kunne stole på andre enn pappa.
– Når forsto du at det var annerledes hjemme hos deg enn hos andre på din alder?
-Jeg har alltid visst at det å ruse seg ikke er normalt, og jeg forsto tidlig at familien min var annerledes enn andre, men for meg var det normaliteten. Pappa og broren min var de viktigste personene i mitt liv.
Pappa dør av overdose. Lillebror får ny familie
Når Silje er ni år gammel dør pappa av en overdose. Et år senere dør stemoren. Lillebroren får et nytt hjem, i en annen by. Silje har ikke hatt kontakt med ham på 30 år. Hun har gått i terapi, men har ikke snakket mye om disse årene, kjærligheten til broren og ansvaret hun følte.
Hun brøt med moren for 16 år siden.
Silje var ute av arbeidslivet i ti år. Det legene trodde var en psykisk reaksjon på den dramatiske oppveksten, viste seg å også være en somatisk lidelse.
– Jeg kom meg tilbake, har alltid vært veldig sta. Og jeg tenkte at dette er ikke det livet jeg vil ha. Det var ikke bra for meg psykisk.
Hun fullførte utdannelsen sin, og jobber nå hundre prosent i et kreativt yrke.
Hjelper andre barn
På fritiden stiller hun opp for barn som har foreldre som misbruker rus.
Der bruker hun sin personlige erfaring.
– Jeg forteller barna at de ikke er alene om å ha det slik. Vi er flere. Litt etter litt får de tillit til meg. Det er lettere for dem å snakke om hvordan de har det når de stoler på at jeg virkelig forstår dem. Det er ikke bare noe jeg sier.
Hun er også brukerrepresentant. Der jobber hun mest på tjeneste- og systemnivå for å prøve å bedre tjenestene rundt barn som vokser opp med rus i dag.
Silje sitter i råd og utvalg hos statsforvalteren, fylkeskommunen, avdeling for rus- og avhengighetsbehandling i et helse HF, Mestringsenheten, inkluderingsrådet og ruspolitisk forum.
– Hva kan politikere gjøre for at disse barna skal ha det lettere?
– De må bevilge mer til barne- og ungdomspsykiatrien. Det er alt for lang ventetid, svarer hun.
Hun mener også at må være tettere oppfølging for barn hvor noen er urolige for hvordan det de har det.
-Terskelen for å varsle må bli mye lavere. Det gjelder både barnehage og skole.
Hvorfor bryr man seg ikke?
Men først og fremst mener Silje at folk må bry seg.
– Voksne må blande seg, De må tørre å si ifra. Folk er så redde for konsekvensene hvis de melder. Men konsekvensene er så mye verre for de barna det gjelder dersom man ikke blander seg.
Hun er sikker på at dersom flere hadde varslet og samlet informasjon om den lille jenta som pantet flasker for å kjøpe havregryn, som ikke hadde med matpakke og som ville lære hvordan man skiftet bleie på en liten gutt, ville flere forstått at dette var galt.
– Man kan ikke tillate seg mentaliteten: Det er brysomt å blande seg.
Silje er anonym. Hun bor i en større by i Norge. Hun har brutt med sin mor, og har litt kontakt med sin fars familie.
Dette er hennes historie, slik hun husker den.
Pårørendealliansen ønsker å bringe hennes erfaring og lar henne bruke sin stemme.
Tekst : Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no