"Jeg ville gjort det samme igjen"

Da moren ble syk, valgte Mila Knoff, 58, som kom til Norge fra Russland for nesten 30 år siden, å gå ned i stilling for å kunne følge henne opp hjemme. Hun opplever fortsatt store kulturelle forskjeller i synet på ansvar for eldre foreldre

Historien hennes peker samtidig mot en eldrebølge Norge i liten grad har forberedt seg på.

Bygde et liv i Norge

Mila er utdannet innen språk og pedagogikk fra hjemlandet sitt og jobbet i mange år som tolk og oversetter fra engelsk til russisk. Etter at hun kom til Norge, tok hun også bachelor i markedsføring og prosjektledelse ved BI.

I dag arbeider hun ved NTNU med kurs og konferanser. Hun har to barn født i Norge og har bygget et liv her gjennom flere tiår.

Samtidig har hun hele tiden hatt tett kontakt med moren sin, som ble boende i Russland etter at Mila flyttet. Da faren døde, ble situasjonen vanskeligere. Mila er enebarn, og moren hadde få nære slektninger rundt seg.

Moren var en viktig støttespiller for Mila da hun var alenemor med datteren. Da yngstesønnen ble født, begynte moren å komme oftere til Norge for å hjelpe til med barnebarna. Etter hvert bestemte familien seg for at hun skulle flytte permanent.

– Vi måtte tenke fremover. Hva skulle vi gjøre hvis hun ble syk? I hjemlandet mitt er det ikke vanlig å sende foreldre på institusjon, sier Mila.

I dag bor moren, som er 84 år gammel, i en egen del av familiens hus.

Del av en ny eldrebølge

Historien til Mila og moren handler ikke bare om én familie. Den peker også mot en utvikling norske myndigheter allerede har advart om.

Ifølge beregninger omtalt av NRK vil antallet eldre innvandrere over 80 år øke fra rundt 10.000 i dag til omkring 140.000 i 2060. Både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet peker på at helsevesenet mangler kunnskap og kompetanse til å møte behovene i denne svært mangfoldige gruppen.

– Vi vet ikke nok om hvordan de eldre innvandrerne faktisk vil bli hjulpet, har seniorforsker Astri Syse ved FHI uttalt til NRK.

Eldrebølgen «ingen» snakker om: – Det var fullstendig kaos – Norge

Moren til Mila er blant de første i denne kommende eldrebølgen. Hun snakker lite norsk og er avhengig av at datteren forklarer symptomer, følger opp medisiner og fungerer som bindeledd mellom henne og helsevesenet.

En krevende pårørenderolle

De første årene var moren først og fremst en støtte for familien. Etter hvert endret situasjonen seg dramatisk. Moren utviklet alvorlig hjertesvikt, atrieflimmer og senere parkinsonisme. Hun har vært gjennom flere sykehusinnleggelser og fått pacemaker.

Siden hun ikke snakker norsk, ble Mila raskt den viktigste personen rundt all oppfølging.

– Jeg måtte være med overalt. Til fastlege, sykehus, undersøkelser og møter med kommunen. Jeg fungerer både som datter, tolk og koordinator, forteller hun.

Hverdagen ble stadig mer krevende. Telefonen kunne ringe når som helst på døgnet. Moren kunne bli svimmel, få angst eller bli utrygg på medisiner og symptomer.

Selv om hjemmetjenesten hjelper daglig med medisiner, hygiene og dusj, opplever Mila at mye ansvar fortsatt ligger på henne. Moren har også besøk av en russisktalende kvinne to ganger i uken.

Mila beskriver seg selv som et bindeledd mellom helsevesenet og moren. Hun følger opp medisiner, kontakter fastlege når noe endrer seg og passer på at viktig informasjon ikke faller mellom stolene.

Hun mener språkbarrierer og kulturelle forskjeller gjør oppfølgingen ekstra krevende. Moren tilhører en generasjon der man ikke snakker mye om angst, depresjon eller smerter, og Mila opplever ofte at hun må forklare mer enn det som faktisk blir sagt i møtene med helsevesenet.

Gikk ned i stilling

Etter hvert ble belastningen vanskelig å kombinere med full jobb. Mila beskriver en hverdag med konstant dårlig samvittighet.

– Jeg følte at jeg var halvveis overalt, sier hun.

Hvis telefonen kom fra moren, måtte hun ofte gå fra møter eller prosjekter på jobb. Samtidig følte hun at hun ikke strakk til hjemme heller.

Til slutt tok hun et valg som også en del norske voksne døtre gjør: Hun gikk ned i stilling for å klare både jobben og omsorgsansvaret.

– En kollega sa til meg at jeg måtte bremse litt. Så jeg gikk ned til 60 prosent stilling, forteller hun.

Mila presiserer at hun hele tiden, og fremdeles, føler at arbeidsplassen støtter henne i hennes valg.

Hun understreker at hun ikke opplevde det som dramatisk å jobbe mindre i en periode. Hun sammenligner det med småbarnsperioden, der mange også må tilpasse arbeidslivet til familiens behov.

Da intervjueren spør om hun føler at den lange utdannelsen og karrieren blir satt til side, avviser hun det.

– Nei, det er tid for alt, sier hun.

Hun mener livet består av ulike faser, og at det noen ganger er nødvendig å prioritere annerledes enn man hadde sett for seg.

Kort tid senere fikk hun brystkreft.

Da oppdaget hun også en alvorlig konsekvens av å ha jobbet redusert: Sykepengene ble beregnet ut fra den reduserte stillingen.

– Jeg hadde bare jobbet 60 prosent i noen måneder før jeg ble syk. Derfor fikk jeg sykepenger ut fra redusert lønn. Det ble et betydelig økonomisk tap, forteller hun.

I dag er hun gradvis tilbake i jobb etter kreftbehandling, men fortsatt i redusert stilling. Hun forteller at hun fortsatt ikke er tilbake i full jobb fordi kroppen ikke tåler det samme som før.

– Jeg ville gjort det samme igjen

Mila understreker flere ganger at hun ikke opplever omsorgen for moren som et offer, selv om den har kostet.

– Hvis jeg hadde fått velge igjen, ville jeg gjort det samme, sier hun.

Hun forteller at alternativet ville vært verre for henne. Dersom moren hadde blitt værende alene i hjemlandet eller bodd på institusjon der, tror hun belastningen ville vært enda større.

For Mila handler valget også om hvordan hun ser på familie og ansvar mellom generasjoner.

– Foreldrene mine ga veldig mye til meg da jeg trengte det. Nå er det min tur til å gi noe tilbake. Det er helt naturlig for meg, sier hun.

Hun beskriver omsorgen ikke bare som et ansvar, men også som et familiefellesskap som har gitt noe positivt tilbake til alle generasjonene i familien.

«Store hus, men ikke plass til foreldrene»

Mila understreker at hun ikke ønsker å kritisere andre familier eller hvordan andre organiserer livet sitt. Hun vet at omsorgssituasjoner kan være kompliserte, og at ikke alle har mulighet til å ha foreldre boende hjemme.

Samtidig beskriver hun store kulturelle forskjeller mellom Norge og hjemlandet sitt når det gjelder synet på eldre og familieansvar.

– Det er fortsatt litt vanskelig for meg å forstå at folk kan bo i store hus med mange rom, men si at de ikke har plass til gamle foreldre, sier hun.

Hun forteller at hun gjennom årene har møtt mange eldre som virker ensomme, både hjemme og på institusjon.

I hennes kultur er det mer vanlig at generasjoner lever tettere sammen og hjelper hverandre i hverdagen. For henne handler det ikke bare om praktisk hjelp, men også om tilhørighet, livskvalitet og det å føle seg nyttig.

Hun så tydelig hvordan morens livskvalitet ble bedre når hun fikk bidra i familien – enten det handlet om å lage mat, hjelpe til med barnebarna eller bare være en del av hverdagslivet.

En familie som måtte tilpasse seg

Omsorgsansvaret har påvirket hele familien. Mannen hennes jobber turnuspreget og er ofte borte i perioder, noe som gjorde situasjonen ekstra krevende da morens helse ble dårligere og Mila senere selv ble syk.

Mila beskriver mannen som svært støttende og forståelsesfull gjennom årene. Hun opplevde at han tidlig forsto at alternativet – at moren skulle bli værende alene i Russland – ville skapt enda større belastning for familien.

Samtidig forteller hun at det i starten var uvant å ha svigermor boende i samme hus, siden dette ikke er vanlig i mange norske familier. Etter hvert fant familien en måte å leve på som fungerte for alle.

Da Mila fikk brystkreft, ble fleksibiliteten fra både hennes og mannens arbeidsgiver avgjørende for at hverdagen skulle fungere.

Tre generasjoner tett på hverandre

For familien har det også vært positive sider ved å leve tett sammen over mange år. Barna hennes har hatt et nært forhold til bestemoren hele oppveksten, og kaller henne «Baba» – en forkortelse av det russiske ordet babusjka, som betyr bestemor.

Mila forteller at moren har hatt stor betydning for barnas oppvekst og identitet.

– Begge barna mine snakker flytende russisk takket være henne, sier hun.

Hun forteller at bestemoren har gitt barna språk, kultur, historier og tradisjoner, og at de har brukt mye tid sammen gjennom oppveksten. De har diskutert bøker, filmer og livet generelt rundt kjøkkenbordet.

Mila beskriver forholdet mellom bestemor og barnebarn som et gjensidig fellesskap der begge generasjoner har hatt glede av hverandre.

Hun forteller også at moren fikk mye styrke av å føle seg nyttig i familien. Da Mila selv ble syk med kreft, forsøkte hun bevisst å la moren få hjelpe til med små ting i hverdagen, fordi hun så hvor viktig det var for henne å kunne bidra.

Ønsker mer støtte til pårørende

Mila mener samfunnet i større grad burde anerkjenne arbeidet mange pårørende gjør.

– Pårørende avlaster staten veldig mye, sier hun.

Hun mener det burde finnes bedre ordninger for dem som ønsker å ta større ansvar hjemme, for eksempel økonomisk støtte, pensjonspoeng eller mer fleksible ordninger i arbeidslivet.

Samtidig understreker hun at dette må være frivillig, og at ikke alle familier har mulighet til å gjøre det samme som henne.

Hun mener likevel at pårørende ofte gjør mye usynlig arbeid som det offentlige i liten grad ser.

– Ingen vet hva slags sykdom eller situasjon som kan ramme familien deres. Man må bare prøve å tilpasse seg livet slik det blir.

Av: Tine Dommerud

Pårørendealliansen ønsker å snakke med flere som er yrkesaktive og har pårørendeansvar. Ta kontakt med tine@parorendealliansen.no eller ava@parorendealliansen.no