Lill Sverresdatter Larsen: Pårørende kan ikke løse helsepersonellkrisen

Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, mener pårørende er avgjørende for kvaliteten i helsetjenestene. Samtidig advarer hun mot en utvikling der stadig mer ansvar skyves over på familiene.

Gjennom jobben som leder for landets største sykepleierorganisasjon møter hun både sykepleiere, ledere og pårørende. Hun ser hvordan familier bidrar hver eneste dag. Samtidig ser hun hvordan kontakten mellom helsevesenet og pårørende ofte blir skadelidende når arbeidspresset øker.

Pårørende er blitt omtalt som helsevesenets viktigste ressurs. Men for Lill Sverresdatter Larsen er det viktig å begynne et annet sted.
– Pårørende er jo definitivt en del av helheten rundt den pasienten, sier lederen i Norsk Sykepleierforbund.
For henne handler ikke pårørende først og fremst om avlastning for tjenestene. Det handler om kvaliteten på helsehjelpen som gis.

– For å sikre mestring, det å skape håp, men ikke minst også en forståelse for helheten av den somatiske kropp og den psykiske helse, så er pårørende en del av helheten rundt pasienten. Hun presiserer at forskning viser at pårørendearbeid er det første som reduseres når det er travelt.

Når tiden ikke strekker til
Sverresdatter Larsen er opptatt av at dette ikke handler om manglende vilje hos sykepleierne, snarere tvert imot.
– De ser behovene der, du vet hva de skal gjøre, men de går hjem og har ikke rukket og gjort det. Dette er en situasjon mange sykepleiere kjenner seg igjen i.
Forbundslederen vet medlemmene hennes går hjem og tenker på at de burde hatt tid til samtalen med ektefellen som er bekymret, burde forklart mer til datteren som forsøker å forstå situasjonen, og de vet at de burde tatt telefonen eller satt seg ned noen minutter ekstra.

Men arbeidsdagen er allerede full av pålagte og helt nødvendige gjøremål.
– Det skaper en dårlig samvittighet, sier Sverresdatter Larsen.

Hun har påpekt flere ganger at dette ikke bare handler om de pårørende: Når pårørende ikke blir involvert, kan også pasienten bli dårligere ivaretatt.
– Vi at når pårørende ikke blir tatt med, så kan du øke både frustrasjonsnivå, redsel og uro.

Pårørende sitter ofte med kunnskap om pasienten som ingen andre har. De kjenner hverdagen, historien, vanene og bekymringene. Når den kunnskapen ikke kommer fram, kan det få betydning for kvaliteten på tjenestene, sier hun.

Problemet som sjelden meldes
Likevel er dette et problem som sjelden blir synlig i avvikssystemene. Sverresdatter Larsen tror manglende pårørendekontakt sjelden blir registrert som avvik.
En viktig forklaring ligger i måten helsetjenestene er organisert på.

Hun beskriver det slik

En sykepleier går kanskje åtte timers vakt, og så er det en annen som tar over. Når tiden ikke strekker til, tenker mange at neste vakt kan følge opp. Men neste person tenker det samme. Plutselig så er det gått tre dager eller fem dager eller tre måneder uten at noen har tatt akkurat det arbeidet.

Sverresdatter Larsen mener fragmenteringen i tjenestene gjør det vanskelig å fange opp denne typen svikt.
I tillegg oppfattes ikke manglende pårørendekontakt som et akutt avvik.
– Det er ikke et alvorlig avvik i form av fare for liv og helse umiddelbart.
Dermed havner det ofte nederst på prioriteringslisten.

Hun viser til begrepet «missed nursing care» - sykepleie som fagpersonene vet burde vært utført, men som ikke blir gjort fordi tiden ikke strekker til.

Kontinuitet er nøkkelen
Når hun snakker om løsninger, vender hun stadig tilbake til ett begrep: Kontinuitet.
– Kontinuitet har betydning for pasientens sikkerhet og kvalitet i tjenesten.

Hun trekker særlig fram hjemmetjenesten.
Der møter mange brukere et stort antall ansatte i løpet av kort tid.
– Ukom hadde rapport med 117 personer innom en dame i løpet av ett år. Ingen hadde fått med seg at hun gikk ned 50 kilo.

Forbundslederen mener derfor at noen må ha et tydelig faglig ansvar.
– Jeg mener at det bør være en personkobling som har den overordnede kontakten med pårørende, i form av en primærsykepleier. Vi jobber i et lag. Vi må sikre kontinuiteten, og det må ledes faglig.

Fra «fornybar ressurs» til mennesker som må ivaretas
Sverresdatter Larsen har fulgt pårørendedebatten i mange år. Hun reagerte da på at pårørende ble beskrevet som en fornybar ressurs.
I dag opplever hun at språkbruken er annerledes.

– Det er endret litt med retorikken på nettopp verdsettingen av den pårørende.

Kvinners tredje skift
Også Sykepleierforbundet er bekymret over at kvinner i større grad tar på seg den uformelle omsorgen, og Sverresdatter Larsen omtaler det som tredje skift. Også blant hennes medlemmer er det mange som har ekstra omsorgsarbeidet som pårørende. Ofte nettopp fordi de er sykepleiere eller helsepersonell.

- De beskriver at de opplever et behov for å gå ned i stilling. Men da taper de lønn og pensjonspoeng.

Forbundslederen mener pårørende skal bidra ut ifra hva de har kapasitet og vilje til, ikke fordi den nærstående et veldig dårlig tjenestetilbud.

Innholdsrikt arbeid
Hun omtaler fremtiden som skremmende hvis vi ikke gjør riktige grep, ikke minst fordi det varsles om flere eldre med omsorgsbehov og færre ansatte i helse- og omsorg til å ta seg av dem.

For henne henger dette sammen med pårørendedebatten. For dersom helsetjenestene ikke klarer å rekruttere og beholde nok folk, vil presset på familiene øke.

Men hun har en løsning på utfordringen.

-Skape arbeidsplasser med fokus på lønn, ledelse, læring og latter.
–Vi får flere til å stå i jobb der det ikke bare er krevende hele tiden.

Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no

Les artikkelen om undersøkelse som bekrefter det Sverresdatter Larsen sier:

Kvinnelige seniorer i helse og omsorgsyrker bidrar mest