Når helsa svikter, svikter systemet for ofte de eldste

Vi snakker mye om at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig. Og ja, mange tilrettelegger, flytter i en mer egnet bolig, kjøper tjenester selv og ordner seg i god tid. Men vi ser gang på gang at det stopper opp den dagen helsa svikter.

Det høres så fint ut med tilrettelegging på papiret.

Mange gjør nettopp det kommunene og politikerne ber om. De tilpasser huset med alt på et plan, eller flytter i leilighet med nærhet til butikker og apotek. De planlegger for alderdommen som forventet.

Men den dagen du trenger mer hjelp, hjelper det lite hvor godt du har tilrettelagt i forkant.

Da er du prisgitt kommunen. Og hva får du da? Jo, noen kommer innom med medisiner fire ganger om dagen. Kanskje de varmer de opp en Fjordland og setter på kaffe. Hvis det er vedtak. Og hvis det er tid.

Kanskje du får tilbud om «digital føler» du kan ha på deg, så kommunen kan bli varslet om du faller.

Dette er ikke omsorg. Det er ren overlevelse. Og det er ikke faglig forsvarlig, og bryter med rettighetene de eldre har.

Eldre som har jobbet et langt liv, betalt skatt og bidratt til samfunnet, ender opp med tjenester som bare dekker det mest nødvendige. Mat, medisiner, et minimum av stell. Men ikke trygghet. Ikke aktivitet. Ikke livskvalitet

Det som gir verdighet – kontinuitet, fellesskap, en følelse av å bli sett – er borte. Selve omsorgsbegrepet har forsvunnet.

Og hvem fyller tomrommet? Jo, pårørende. Det er vi som strør foran inngangspartiet når det er glatt, vasker klær, sørger for frisørtime, handler mat, vanner blomster og rydder søppel. Og kjører til legen, tannlegen eller kontrollen.

Selv om det er i arbeidstiden. Og vi blir i økende grad spurt om å bidra mer.

Vi koordinerer alle små tjenester som gjør at det går an å ha et verdig liv hjemme. Uten oss ville mange eldre sittet alene i en leilighet, med ferdigmat som må oppvarmes, og medisiner, men uten noe liv å leve.

Dette er feilslått politikk. Man har lagt hele ansvaret på enkeltmennesket: «Tilrettelegg og vær aktiv, så går det bra.»

Vi er oppriktig bekymret for at vi er på vei mot en todelt eldreomsorg. De som har råd, kjøper seg tjenester. De som ikke har råd, sitter igjen alene.

Det fins allerede private tjenester der tilbyder i tillegg til å varme og servere middagen, tar seg betalt for å sitte der den halvtimen det tar å spise fiskebollene eller kjøttkakene.

Vi tror at dagens utvikling senker tilliten til at det offentlige er der for deg når det trengs!

Hvis stadig flere opplever at det ikke er hjelp å få den dagen de trenger det, til tross for egen tilrettelegging, vil det gjøre noe med motivasjonen for selv å ta ansvar.

Politikerne vet om problemet. Alle gjør det. En undersøkelse som nylig ble offentliggjort i Nettavisen på vegne av Nasjonalforeningen for folkehelsen viser at et flertall av landets kommuner ikke er rustet til å ta imot økningen av personer med demens, og 85 prosent av kommunene oppgir at de må støtte seg mer på pårørende i fremtiden.

Men i valgkampen var det stille.

Hvorfor? Fordi de tror det, koster for mye å gjøre noe. Og ja, det vil koste å bygge opp en eldreomsorg som faktisk gir omsorg. Men hva er alternativet? Vi kan ikke være et samfunn som nøyer seg med å gi folk medisiner og mat, og kalle det en verdig alderdom.

Tiden er overmoden for å gjenreise omsorgsbegrepet.

De pårørende må involveres tidlig for å løse dette. Og vi må selvfølgelig avlaste pårørende, hvor mange i dag bærer en altfor tung byrde alene når systemet svikter.

Dette handler ikke om luksus. Det handler om verdighet.

Tekst: agt@parorendealliansen.no