Omsorgens usynlige heltid: Kvinner tar støyten

Det er fortsatt kvinnene som tar størstedelen av ansvaret som pårørende – særlig mødre til barn med spesielle behov. Mange kombinerer omsorgsrollen med full jobb, viser en fersk rapport fra Pårørendealliansen

Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter, er ikke overrasket, men bekymret.

Hun viser til at SSB har beregnet at over 500 000 flere enn i dag vil ha behov for pleie- og omsorgstjenester om rundt 15 år.

Spekter: Vil ikke tilbake til 50-tallet

-Vi kan som samfunn ikke legge opp til at norske kvinner - for det er stort sett kvinner- må ta enda mer ansvar for familieomsorg.

"Vi ønsker oss ikke tilbake til 50-tallet, da kvinners deltakelse i samfunns- og arbeidsliv og mulighet til å forsørge seg selv var langt unna det vi har i dag.

Dette er derfor også et likestillingspolitisk spørsmål, sier hun til Pårørendealliansen.

Pårørendes innsats koster samfunnet milliarder

Pårørendealliansen har lagt frem en ny rapport fra Menon Economics som viser verdien av pårørendes innsats i kroner. Ifølge et midtscenario er det rundt 800 000 pårørende i Norge. Til sammen utgjør deres innsats en verdi på 63 milliarder kroner.

Hovedfunn i rapporten:

• De fleste pårørende er mellom 40 og 59 år.
• 65 prosent er i yrkesaktiv alder.
• Mange beskriver pårørenderollen som en «ekstra jobb».
• Flesteparten av pårørende er kvinner.

Kvinner bruker i gjennomsnitt 11,9 timer i uken på hjelp og omsorg, mens menn bruker 9 timer. Blant kvinnelige pårørende sier 6,6 prosent at de bruker mer enn 37,5 timer i uken – altså mer enn en fulltidsjobb. For menn er tallet 3,7 prosent.

Dette gjelder uavhengig av hvem man er pårørende til – enten det er barn, eldre, personer med rusproblemer, psykiske lidelser eller kroniske sykdommer.

Uformell omsorg

Anne-Kari Bratten sier det er godt dokumentert av blant andre Kvinnehelseutvalget at den uformelle omsorgen i Norge utgjør om lag 136 000 årsverk, eller halvparten av omsorgen som utføres i Norge.

-Målet må være å få redusert dette omfanget, for omsorgsoppgaver for barn og eldre må ikke gå på bekostning av hensynet til høy sysselsettingsgrad og at flest mulig arbeider heltid. At flest mulig deltar i arbeidslivet mest mulig, er nemlig suksesskriteriet for både velferd og verdiskaping fremover – og det gjelder både kvinner og menn, poengterer Bratten.

Pårørende til barn og unge skiller seg ut

Det er blant pårørende til barn kvinnene dominerer.

• Her er 61 prosent kvinner og 39 prosent menn.
• De bruker mest tid – i snitt 29 timer per uke.
• Selv om de utgjør bare 8 prosent av alle pårørende, står de for det største produksjonstapet: 4,37 milliarder kroner.

Generalsekretær i Pårørendealliansen, Anita Vatland, stiller spørsmål ved om helse- og omsorgspolitikken bidrar til at kvinner må jobbe redusert eller blir sykmeldt. Hun sier:

– Mange kvinner «velger» redusert stilling, men har i realiteten ikke noe valg.

Vatland er særlig bekymret for en gruppe mødre til alvorlig syke barn:

– Disse kvinnene trengs i mange yrker, spesielt i skift- og turnusarbeid som i helse. Likevel ender de ofte opp som ubetalte hjelpere i omsorgens hamsterhjul.

Hva må til?

Vatland mener politikerne må innse at når det kuttes i offentlige omsorgstilbud, er det ofte kvinner som må ta støyten. Resultatet blir redusert arbeidstid, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet.

– Dette er en ubehagelig sannhet, men noe vi må ta politisk på alvor.

Hun foreslår:

1. Lik lønnsrett til omsorgsdager for voksne – uavhengig av hvor man jobber, på samme måte som foreldre til små barn.
2. Få omsorgsfravær ut av sykefraværet – så folk slipper å bruke egenmeldinger eller sykemelding.
3. Støtteprogram for tilbakevending til arbeid – særlig for kvinner som har vært pårørende over lang tid.
4. Pleiepengeordning for hjemmebehandling – dette bør ikke være basert på dugnad.

– De som har vært pårørende i årevis sitter på verdifull kunnskap og erfaring som samfunnet bør ta i bruk, sier Vatland.

-Løsningen er ikke er å overlate mer ansvar til pårørende

Anne-Kari Bratten er bekymret over at omfanget for pårørende kan komme til å bli enda større med årene når antallet eldre vil øke og knapphet på arbeidskraft vil bli stadig mer merkbar.

Hun mener det derfor haster med å finne nye måter å drive pleie- og omsorgstjenester på.

-Løsningen er ikke er å overlate mer ansvar til pårørende. Blant annet blir digitalisering av det som er mulig å digitalisere, målrettet bruk av helsepersonells kompetanse og gjennomgang av hvordan pleie- og omsorgstjenestene organiseres nødvendig.

Uansett er den norske skattefinansierte velferdsstaten basert på prinsippene om at ingen skal være avhengig av familiemedlemmer for å få den omsorgen man trenger i livets mest sårbare faser.

Tekst Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no