Pårørende kan få hjelp av ombudet

Mange pårørende bruker store krefter på å finne ut hvem de skal kontakte når helsehjelpen svikter. Pasient- og brukerombudet kan forklare rettighetene, hjelpe med klager og ta kontakt med kommunen eller sykehuset.

– Det er helt trygt å ta kontakt med oss, sier Jannicke Bruvik.

Hun er nasjonalt koordinerende pasient- og brukerombud og nasjonal talsperson for ordningen. Pasient- og brukerombudet har 15 kontorer over hele landet.

Fordi mange pårørende ikke kjenner til hva Pasient- og brukerombudet kan bidra med, ba Pårørendealliansen Bruvik fortelle om tilbudet.

Foreldre, barn og naboer ber om hjelp

Bruvik forteller at henvendelsene kommer fra pårørende til både barn og voksne:

Foreldre tar kontakt fordi barnet deres trenger helsehjelp. Andre forsøker å hjelpe en eldre forelder med demens eller annen kognitiv svikt. Noen ganger sitter pasienten ved siden av og lytte til samtalen, mens den pårørende fører ordet og forsøker å finne ut hvilke regler som gjelder.

Også pårørende til mennesker med psykisk sykdom kontakter ombudet. Det samme gjør naboer som er bekymret og ikke vet hvordan de skal gå fram for å hjelpe.

Kan hjelpe når ansvaret skyves videre

Noen av de vanskeligste sakene oppstår ifølge Bruvik når pasienten blir stående mellom kommunen og sykehuset.

Kommunen kan ha forsøkt å hjelpe og deretter henvist pasienten til sykehuset. Sykehuset kan avvise henvisningen og mene at pasienten er kommunens ansvar. Resultatet er at pasienten ikke får hjelp.

Da kan ombudet, ifølge Bruvik, forklare regelverket og hvilke muligheter som finnes. Det kan hjelpe den pårørende med å vurdere om det bør sendes en klage eller bekymringsmelding, eller om det bør bes om et møte med kommunen eller sykehuset.

Dette kan ombudet gjøre

Bruvik forteller at ombudet kan forklare hvilke regler og rettigheter som gjelder, hjelpe med å formulere en klage eller bekymringsmelding, finne ut hvem pasienten eller den pårørende bør kontakte, stille spørsmål til kommunen eller sykehuset og delta i møter dersom pasienten ønsker det.

Ombudet kan ikke pålegge kommunen eller sykehuset å gi et bestemt tilbud eller gjøre et bestemt vedtak. Men Bruvik understreker at ombudet kan stille spørsmål og hjelpe pasienten og den pårørende videre. Fordi de 15 kontorene dekker hele landet, foregår mye av kontakten på telefon eller i digitale møter.

Møter stengte dører

Bruvik forteller at pårørende kan møte stengte dører når de forsøker å hjelpe en pasient.

Pasienten kan ha bedt en sønn, datter eller nabo om å uttale seg på sine vegne fordi han eller hun ikke klarer det selv. Likevel kan den pårørende få beskjed om at bare pasienten kan klage eller få informasjon.

Bruvik understreker at taushetsplikten er viktig og skal ivaretas. Samtidig mener hun at de ansatte må kjenne regelverket, vite hva de kan dele og legge til rette for at pårørende kan hjelpe når pasienten ønsker det.

Ifølge Bruvik skal tjenestene også hjelpe pasienten med søknader og med å finne ut hvilke tilbud som finnes. Dersom tilbudet pasienten trenger, ikke finnes, mener hun at tjenestene må lete etter en annen løsning og ikke bare si nei.

Pårørende overtar ansvaret

En gjenganger i henvendelsene er ifølge Bruvik eldre som ønsker institusjonsplass fordi de ikke lenger føler seg trygge hjemme, men som ikke får plass.

Da tar pårørende mye ansvar. Bruvik forteller at de hjelper fordi de er glade i den som trenger hjelp, men at belastningen kan bli stor. De blir slitne og bekymret, og mange må være borte fra arbeidet for å stille opp.

Bruvik mener det er bra at eldre kan bo hjemme så lenge de selv ønsker. Men hun understreker at kommunen da må sørge for at det er trygt. Når det ikke lenger er trygt å bo hjemme, må det være mulig å få til en rask endring.

– Jeg tror det blir flere, sier Bruvik.

Hun viser til at det blir flere eldre, samtidig som familiene bor mer spredt. Barna kan bo langt unna foreldrene og ha begrensede muligheter til å hjelpe praktisk.

En søknad som aldri blir sendt

Bruvik forteller om eldre som sier til hjemmetjenesten at de trenger mer hjelp eller ønsker sykehjemsplass.

De kan få høre at det er lange ventelister. Pasienten kan dermed tro at det er søkt om sykehjemsplass, og at søknaden er avslått. Men ifølge Bruvik er det ikke sikkert at noen søknad er sendt.

Hun presiserer at slike ønsker skal meldes videre, og at pasienten skal få hjelp til å sende en søknad. Når verken pasienten, de ansatte eller pårørende følger opp, kan resultatet bli at det aldri blir søkt.

Bruvik er særlig bekymret for syke og eldre som ikke har pårørende som kan undersøke hva som har skjedd.

Foreldre frykter at barnet skal dø

Bruvik trekker særlig framme foreldre til barn med spiseforstyrrelser. Hun forteller at mye av behandlingen skjer hjemme, og at foreldrene får ansvar for måltider og tett oppfølging.

Når foreldrene sier at de ikke lenger klarer å håndtere situasjonen, eller ser at barnet går stadig mer ned i vekt, kan det ifølge Bruvik likevel være vanskelig å få barnet innlagt. Det er få plasser, bare de sykeste blir lagt inn, og innleggelsene kan være korte.

– De er livredde foreldre, sier Bruvik.

Hun forteller at foreldrene er redde for at barnet skal dø. Samtidig rammes hele familien. Søsken kan oppleve at all oppmerksomhet og energi går til det syke barnet.

Skal ikke måtte finne fram alene

Bruvik mener pårørende bruker unødvendig mye krefter på å finne ut hvilke tilbud, regler og rettigheter som finnes.

Hun mener tjenestene selv skal informere pasienten og de pårørende når pasienten trenger bistand. Likevel opplever ombudet at pårørende ofte må finne fram på egen hånd.

Bruvik forteller også at ombudet møter ansatte i tjenestene som ikke kjenner regelverket eller har forstått det riktig.

Mange av de pårørende som kontakter ombudet, har ifølge Bruvik ressurser til å lete etter hjelp og stå i krevende prosesser. Samtidig er de svært slitne.

Også et ombud for pårørende

-Det er noen som vil jobbe for et eget ombud for pårørende. Hva mener du om det?

-Jeg er usikker på hva et slikt ombud skulle kunne tilby som Pasient- og brukerombudet ikke allerede gjør, svarer Bruvik.

Hun viser til at ombudene, som skal bistå barn som er pasienter, eller voksne som ikke er beslutningskompetente, ofte gjøre det nettopp gjennom de pårørende.

Bruvik mener derfor at det er helt nødvendig at ombudene bistår pårørende på lik linje med pasienter og brukere.

Ta kontakt

Pasient- og brukerombudet mottok rundt 17.500 henvendelser året før intervjuet. Bruvik opplyser at omtrent 20 prosent kom fra pårørende.

Hun mener det viktigste pårørende skal vite, er at ombudet finnes. Ombudet har ifølge Bruvik ingen bindinger til helsetjenesten eller myndighetene og kan si hva det mener om en sak.

Det er mulig å være anonym. Bruvik opplyser også at sensitiv informasjon kan sendes gjennom en sikker løsning ved innlogging med BankID. Det koster ikke noe å kontakte ombudet.

– I verste fall så kaster de bort litt tid hvis ikke det hjalp å snakke med oss, sier Bruvik.

Pårørendealliansen vil i en senere sak komme med flere eksempler på saker som er behandlet av ombudene.

Av: Tine Dommerud