Pårørende på fulltid kan ikke være løsningen
Aftenbladets kommentar «Klar for å bli pårørende på fulltid?» treffer vondt og godt.
For ja: Dette er den store omsorgsdebatten vi fortsatt ikke tar ærlig nok. Vi snakker om at alle skal bo hjemme lengst mulig. Vi snakker om flere i arbeid. Vi snakker om heltidskultur, lavere sykefravær og at Norge trenger alle hender i arbeid.
Men hvem skal da passe på mor?
Allerede i 2017 skrev vi i Pårørendealliansen dette i Aftenposten: «Den nye omsorgsarbeideren? Det er du det!» Den gangen var det en advarsel. Nå er dette blitt arbeidshverdagen til stadig flere.
Mange pårørende står allerede i jobb nummer to. De koordinerer, ringer, følger til lege, klager på vedtak, passer på medisiner, ordner mat, vask, transport, trygghet og kontakt med tjenester. De gjør det før jobb, etter jobb, i lunsjpausen, i ferien og når de egentlig skulle sovet.
Og veldig ofte så er «du» fortsatt en kvinne.
Vi må slutte å late som vi fremover får i pose og sekk: alle mann i arbeid – og alle gamle og syke hjemme. Helsepersonellplanen 2040 legger opp til at 83 prosent av nordmenn i yrkesaktiv alder skal være i arbeid.Regnestykket går ikke opp når ingen tar omsorgsarbeidet for de gamle.
For når hjemmet blir den nye omsorgsarenaen, forventes det at pårørende tar oppgavene tjenestene tidligere utførte
Det er ikke nok med fine ord om pårørende som ressurs. Vi er lei av festtalene. Hvis man faktisk baserer fremtidens omsorg på at eldre med store hjelpebehov skal bo hjemme lenger, må man se at konsekvensene blir mer innsats og mer belastning for familiene.
Vi andre får rett og slett ikke jobbet dersom det ikke er noen som passer på og tar vare på dem vi er bekymret for.
- Når mor faller, far glemmer å spise, ektefellen får demens eller en gammel forelder ringer for sjette gang på arbeidsdagen, er det ikke en abstrakt demografisk utfordring. Det er en konkret telefon i lomma til en arbeidstaker som prøver å være på jobben sin.
Derfor må politikerne være ærlige: Skal pårørende være en del av fremtidens eldreomsorg, må vi få løsninger som gjør det mulig.
Da trenger vi bedre permisjonsordninger, fleksible ordninger i arbeidslivet, reell avlastning, tydelig kontaktperson i tjenestene, bedre hjemmetjenester, flere tilpassede boliger og en ærlig avklaring av hva det offentlige faktisk skal levere.
Vi har nå en samfunnsøkonomisk rapport på kostnadene av pårørendeomsorg i Norge som er på 64 milliarder kroner, (hvor pårørende selv bærer sytti prosent av kostnadene selv. Samfunnet får så regningen på sykefravær, frafall i arbeidslivet og dårlig helse hos pårørende.
Vi trenger derfor at kommuner og stat regner på pårørende-innsatsen.Ikke bare på hva en sykehjemsplass koster, men på hva det koster når døtre, sønner, ektefeller og svigerbarn går ned i stilling, bruker feriedager, tar ulønnet fri, blir sykmeldt eller faller ut av arbeidslivet.
Dette er ikke en gratis omsorg. Det er bare kostnader som flyttes fra helse og omsorgsbudsjettet og over til den enkelte pårørende.
Aftenbladet har rett: Mange av oss må stålsette oss på å bli «mer pårørende». Men da må også samfunnet rustes opp med ordninger som passer virkeligheten.
Pårørende vil bidra. Det gjør de allerede.
Men de kan ikke være løsningen på bemanningskrisen, sykefraværsdebatten og eldreomsorgens kapasitetskrise samtidig.
Da er det ikke lenger omsorgspolitikk. Da er det en direkte ansvarsfraskrivelse.
Anita Vatland, generalsekretær
Publisert først i Aftenbladet 5.10 2026