Seher Aydar: Man står jo veldig alene i det
Helsepolitikeren fra Rødt, Seher Aydar, har selv kjent på det å være pårørende. Nå peker hun på tre grep som må til for å gjøre hverdagen lettere for familiene.
Seher er stortingspolitiker, med ansvar for helse og omsorg for partiet. Og hun har også kjent på hvordan det er å stå nær noen som blir alvorlig syk.
– Jeg har en mor som har vært kreftsyk. Hun er heldigvis frisk nå, sier Aydar.
Sykdomsperioden kom midt i koronatiden, med strenge restriksjoner og stor usikkerhet. Selv om det endte godt, satte det spor og ga henne en erfaring hun ofte tenker tilbake på når hun snakker om pårørendes situasjon.
Selv om morens sykdomsperiode ikke strakk seg over mange år, fikk det Seher til å reflektere over andres belastning og påkjenninger,
– Det har fått meg til å tenke mange ganger på mennesker som må være pårørende over mange år, og hvor belastende det kan være. Det er jo både det helsemessige stresset, men også i forhold til at folk som er syke trenger mye hjelp.
–Var det noe som overrasket deg da du kom i den situasjonen som pårørende?
–Ja litt, jeg fikk en slags “fikse”-rolle. Og det må man gjøre ved siden av alt det andre med å plutselig få en syk mor.
Seher beskriver det som en belastning. Moren ble behandlet på Rikshospitalet.
-Det var kjempefine folk der, og vi var trygge.
Hun synes det er godt å huske på at hennes erfaringer er gode.
-Noen ganger er det godt å tenke på de tingene som funker veldig bra i helsevesenet vårt.
Selv om det var korona og strenge restriksjoner var sykehuset behjelpelig slik at Seher kunne være til stede for moren.
Rødt-politikeren er samtidig klar over at hennes situasjon som pårørende varte relativt kort tid, så ble moren frisk.
– Jeg vet jo at de som er pårørende over mange år, hvor det kanskje er mer kompliserte eller sammensatte utfordringer, har det mye mer belastende og utmattende
– Har du gjort deg noen tanker om hvordan det kan bli for deg som pårørende til en gammel mor?
– Ikke veldig mye. Men vi i Rødt er bekymret over av at vi lager systemer som gir pårørende mer og mer ansvar.
Hun trekker frem at det legges opp til at flere skal bo hjemme lenge, og at voksne barn får mye av ansvaret.
-Samtidig vet vi at ikke alle har den muligheten til å ta seg av sine. Mange er heldige og har familie og naboer og andre ressurser rundt seg som kan bidra. Men det er slett ikke alle som har det. Det blir som et lotteri, du skal ha hell med deg i forhold til hvem du har i nærheten hvis du rammes av sykdom eller blir gammel og trenger hjelp.
Seher Aydar mener Rødt har løsningen på fremtidens utfordringer for særlig flere eldre.
Først og fremst mener hun pårørende må få bedre mulighet til å kombinere jobb og omsorgsansvar. Rødt sto på i Stortinget for at Anmodningsvedtaket ikke ble puttet i ek skuff.
-Jeg er klar på tre konkrete løsninger, sier hun:
1. Bedre permisjonsordninger for pårørende
Målet er at det faktisk skal være mulig å stå i arbeid uten å måtte velge mellom jobb og omsorg.
2. Styrke helsetjenestene – og ikke akseptere “færre hender” som premiss
. Hun mener det er avgjørende både for pårørende, og for dem som står helt uten pårørende rundt seg.
Hun er tydelig på at hun ikke vil akseptere at nedbemanning eller lavere kapasitet blir en normaltilstand.
– Jeg kjøper ikke det premisset, sier Aydar.
Hun mener grunnbemanningen må styrkes, og at en del av løsningen ligger i å gjøre det mer attraktivt å bli værende i yrket.
– Det er jo gjennom å gi de som jobber i helsetjenestene våre gode nok arbeidsvilkår, sånn at de får til å bli, sier hun.
Aydar peker på at mange ønsker å jobbe i tjenestene, men at belastningen er så høy at folk slutter før pensjonsalder. Hun mener det gjelder både sykepleiere, men også andre yrkesgrupper som sammen kan sikre gode tjenester framover.
Samtidig mener hun det må legges bedre til rette for oppgavedeling, slik at flere kan bidra inn i helsetjenestene.
Som eksempel nevner hun at hjelpeassistenter kan ta flere praktiske oppgaver som ikke krever spesialisert helsefaglig kompetanse, og dermed frigjøre tid hos dem som må bruke den kompetansen på behandling.
Hun trekker også frem at eldreomsorgen må organiseres slik at det ikke automatisk blir et familieansvar at også ganske syke mennesker skal bo hjemme.
Aydar mener det trengs flere sykehjemsplasser og rimelige omsorgsboliger, slik at eldre kan bli ivaretatt i større grad av fagfolk.
3. Frivilligheten må få gode rammer
Aydar vil styrke frivilligheten som et supplement til offentlige tjenester.
Hun understreker at frivillige ikke kan erstatte helsetjenestene, men at de kan være et viktig tillegg – hvis de har gode rammer.
Å stå i arbeid og være pårørende
– Hva kan man gjøre for at det lar seg gjøre å kombinere og være en pårørende som også står i arbeid uten å bli helt til spagat?
Aydar vender tilbake til permisjonsordninger, men understreker samtidig at det ikke er nok alene. Hun mener det også handler om å redusere omfanget av oppgaver som i dag havner hos pårørende.
– Det er ikke sikkert det løser alt, fordi at jeg mener du må på en måte også sørge for at oppgavene ikke er så store som de er, sier hun.
Hun mener det er nødvendig å ta inn over seg at mange pårørende blir syke selv av langvarig belastning.
– Folk som har pårørendeansvar selv blir syke av det langvarige ansvaret de har, sier Aydar.
Hun peker også på at arbeidslivet er ulikt, og at noen har fleksibilitet mens andre har lite handlingsrom. De som ikke har mulighet til å være borte, jobbe redusert eller ta fri på kort varsel, kan få en særlig krevende situasjon.
-Når hjelpen uteblir, flyttes ansvaret
Aydar trekker fram foreldre som pårørende til barn og unge med alvorlige psykiske helseproblemer, som et eksempel på hvordan belastningen kan bli stor når hjelpen ikke kommer.
Hun beskriver at mange foreldre opplever å stå alene, og at det kan gå utover både helse og familieliv.
– Det blir en veldig stor oppgave for familien. Det kan ødelegge noe i relasjonen, sier hun.
Aydar mener det er avgjørende at alle som trenger helsehjelp faktisk får det, og at særlig de som faller mellom flere stoler ikke blir stående uten tilbud.
Hun peker på at når systemet ikke leverer, forsvinner ikke problemet – det havner bare hos andre.
Til slutt understreker hun at dette ikke handler om mangel på ressurser i Norge, men om prioriteringer.
– Vi skal være en velferdsstat, og Norge er ikke en fattig stat, sier Aydar.
Og hun oppsummerer det hun mener er et helt grunnleggende prinsipp:
– Du skal ikke måtte kjempe for å få hjelp.
Tekst: Tine Dommerud