Søsteren som holdt ut – en historie om rus, relasjon og håp

– Jeg måtte vite hvor han var. Da kunne jeg slappe av, sier Beate Sommerbakk. I nesten 30 år levde hun med brorens rusavhengighet tett på. I dag står de sammen og deler erfaringene – om kjærlighet, grenser og det å være pårørende over tid.

Helsedirektoratet har nylig lagt frem den største rapporten noensinne om unge pårørende. Saken er omtalt blant annet her:

Unge pårørende blir syke – krever tiltak fra Vestre

Pårørendealliansen og Ivareta Ung er intervjuet om undersøkelsen i God Morgen Norge på TV2.

-Jeg trodde lenge at jeg var alene | Pårørendealliansen

Uten filter på scenen: Musikk og åpenhet ga livet ny mening

Han lette etter ro i rusen i nesten 30 år. Nå finner Morten Sommerbakk den på scenen, med gitaren i hendene og historien sin i behold.
Og ikke minst takker han sin søster, Beate Sommerbakk, for at det har gått såpass bra.
Som pårørende stilte hun opp for broren i de nesten 30 årene han stod i rusmiddelavhengighet. Som ung kvinne sto hun last og brast med sin bror.

Morten og Beate er blitt intervjuet i Rus og Samfunn, og Pårørendealliansen har fått lov til å gjengi fra saken

Uten filter på scenen: Musikk og åpenhet ga livet ny mening - Rus & samfunn

Til Pårørendealliansen sier Beate at hun kjenner seg godt igjen i funnene som Helsedirektoratets rapport avdekker.

Ukonsentrert

Også hun var i konstant beredskap som ung da broren ruset seg. Hun slet med store konsentrasjonsproblemer. Når periodene var ekstra tunge laget hun seg strategier, men det tok tid for å finne ut av hvordan hun skulle løse situasjonene for seg selv.

-Som ung pårørende savnet jeg noen å henvende meg til. Et sted der jeg kunne få råd og hjelp. Det kan godt hende at det fantes noen foreninger også for 30 pr siden, men jeg viste ikke om dem, og fikk ikke hjelp. I dag er det heldigvis flere steder man kan henvende seg til, sier Beate til Pårørendealliansen.

Etter nesten 30 år har Morten Sommerbakk funnet en ny mening i livet. 58-åringen har vært rusfri i ti år.
I disse dager er han i gang med det som kanskje er det største prosjektet i livet hans. Han bygger opp sitt eget selskap for å kunne leve av det han liker best.

Konsertforedrag

Morten bruker nå sine erfaringer til å reise rundt til skoler, myndigheter og institusjoner.
Konseptet hans er det han kaller «konsertforedrag» – en kombinasjon av musikk og personlig formidling.

Han bruker egne sanger og historier fra livet sitt til å nå inn til publikum på en annen måte
enn et tradisjonelt foredrag. Tanken er at musikken senker folks forsvar og åpner følelsene,
slik at budskapet om rus, livserfaringer og menneskeverd treffer sterkere.

Gjennom å være ærlig, spontan og personlig formidler han at mennesker med rusbakgrunn
ikke bare er problemer, men også ressurser med styrke og erfaring.

En av dem som har støttet og trodd på Morten er søsteren Beate. Etter hvert har Morten utviklet åtte foredrag,
og flere er på vei. Ett av dem er et pårørendeforedrag laget sammen med Beate.

Søsteren var støtten

Hun har alltid vært en bærebjelke for Morten, særlig når det har vært som tyngst. Gjennom nesten 30 år med rus har de holdt tett kontakt. Hun har aldri sagt nei – alltid stilt opp.

– Jeg måtte vite hvor han var. Da kunne jeg slappe av.

Hun måtte sette grenser

Han har alltid kunnet komme hjem til henne, så lenge han ikke var ruset og ga beskjed om hvor han gikk.

– Beate satte regler, og de styrte hun med jernhånd. Jeg skjønte det var nødvendig, selv om det kunne være tøft, sier Morten.

Søskenparet har klart å holde en god relasjon, selv når det har vært vanskelig.

Morten erkjenner at det innimellom kunne skjære seg, men da tok de de vanskelige samtalene når ting hadde roet seg.

Beate forteller at relasjonen deres går langt tilbake:
– Da jeg var liten, hadde jeg ingen venner. Morten var den eneste. Han tok vare på meg, tok meg med på turer og holdt meg i hånden.

Det skapte en spesiell forbindelse mellom dem. Da rollene snudde, var det Beates tur å ta vare på ham.

-Pårørende må ta vare på seg selv

– Det har ikke alltid vært enkelt. Vi måtte finne grensene, og hvordan vi kunne ha en relasjon uten at det slet meg ut, sier Beate, og legger til at noe av det viktigste som pårørende er å ta vare på seg selv.

Tekst: Otto von Mûnchow og Tine Dommerud