Statsbudsjettet 2026: Vi vet bedre, men vi gjør som før?

Vi er alltid spente når et statsbudsjett legges frem. Hva er de store linjene? Hva prioriteres, og hva velges bort? I år innfrir budsjettet på alle disse punktene – også på det som skuffer. Noe går fremover, noe står stille, noe kuttes – og alt for mye overlates til tilfeldighetene.

Slutt på strategi – tilbake til tilfeldigheter

Når vi nå nærmer oss slutten av Pårørendestrategien 2021–2025, skulle vi fått svaret på det viktigste spørsmålet: Hva kommer nå?

I stedet får vi lese at strategien ikke skal videreføres i noen form. Regjeringen vil “iverksette ulike tiltak” for å imøtekomme pårørendes behov – men uten en plan, uten mål, og uten forpliktelser.

Etter ti år med Pårørendeprogram og fem år med pårørendestrategi står vi nå igjen uten et samlet dokument som peker retning. Det er både skuffende og uforpliktende. For målene i strategien er ikke oppfylt – langt derifra.

Barn som fortsatt må ta ansvar

Mål nummer tre i strategien var klart: Ingen barn skal måtte ta omsorgsansvar. Men de gjør det fortsatt.
Vår rapport “Samfunnsøkonomiske konsekvenser av pårørendeinnsats”, utarbeidet av Menon Economics, viser at rundt 30 000 barn står i fare for varig utenforskap etter langvarige pårørendesituasjoner.

Likevel er dette ikke ansett som alvorlig nok til egne tiltak! Barn som pårørende nevnes én gang i helse- og omsorgsbudsjettet, og ingen - null! - ganger i barne- og familiebudsjettet – til tross for at Bufdir faktisk har ansvaret for oppfølgingen.

I en tid der sårbare barns situasjon er på alles lepper, er dette fraværet både uforståelig og uakseptabelt.

Mer kunnskap – men uten mål

Det settes av midler til videre pårørendeundersøkelser. Det er positivt. Men hva hjelper all verdens kunnskap uten en plan for hvordan den skal brukes?
Uten tydelige mål, tidsfrister og ansvarlige aktører blir dette bare fine ord.
Det henger tett sammen med et annet grunnproblem:

"Ingen i helse- og omsorgstjenestene har et faglig ansvar for pårørende.

Virksomhetsledere skal sørge for rutiner, helsepersonell skal informere og lytte – men ingen har helhetlig ansvar for voksne pårørende. Barn som pårørende har barneansvarlige, men for voksne finnes ingen tilsvarende rolle.

Så hvem skal da sørge for at tiltak faktisk gjennomføres? Når ansvaret er alle sitt, er det i praksis ingen sitt.

Pårørende omtales – men uten forpliktelser

Det finnes lyspunkter i teksten:
– Pårørendemedvirkning skal innarbeides systematisk i planer og tjenester.
– Pårørendekunnskap skal inn i utdanningene.

Men det settes ikke av nye midler til konkrete tiltak for at dette skal skje

Tvert imot så reduseres midlene for å styrke dette arbeidet fremover både for bruker og pårørendeorganisasjonene, pårørendesenter og kommuner som ønsker å satse på å forbedre samarbeid med pårørende.

Det hjelper ikke å skrive at pårørendeperspektivet skal tas med, når det ikke følger flere ressurser til dette.

Det er like verdiløst som de nå tynnslitte frasene om at pårørende er ressurser, - men vi har nok ikke flere ressurser å gi til dere som støtter andre.

At pårørendes innsats, verdsatt til 63,4 milliarder kroner, ikke får sin egen plan etter 15 år med målrettet arbeid, er rett og slett bare nedslående.

Den største skuffelsen: permisjonsordninger

Den store skuffelsen finner vi i Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjettforslag hvor det står følgende:

• Departementene har vurdert pårørendes velferds og permisjonsordninger slik de er idag, og konkluderer med at forskningen ikke viser økonomiske problemer eller frafall fra arbeidslivet på grunn av pårørendearbeid - De foreslår derfor å oppheve Stortingets anmodningsvedtak 147/23 hvor man skulle gjennomgå og forbedre disse ordningene.
  

Det betyr i praksis: ingen endring, ingen forbedring og ingen rettferdighet med like betingelser for alle som er eller blir pårørende, uansett hvor du jobber eller hvilken stilling du har!

Det bryter med Arbeiderpartiets eget partiprogram som de gikk til valg på, hvor de lovet en prøveordning med korttidspermisjon for pårørende etter modell av omsorgspenger for barn, noe som flere ganger er blitt omtalt av helse og omsorgsministeren.

Når virkeligheten viser oss at mange pårørende må bruke egenmelding, ferie eller ulønnet permisjon for å håndtere omsorgsansvar, er dette ikke bare politisk svakt – det er sosialt uansvarlig.

Mål nummer to i pårørendestrategien var at pårørende skal klare å stå i jobb eller utdanning kombinert med sine omsorgsoppgaver. Nok et mål som ikke er innfridd.

Vi spår at vi fortsatt vil se økt sykefravær for en del yrkesaktive som er pårørende, ikke fordi de selv blir syke – men fordi de bruker ordningen som inntektssikring og for å få fri til omsorg.

Et lite lyspunkt for unge

Positivt er satsingen på Ungdomsløftet og ungdomsgarantien. Her vil vi arbeide for at unge pårørende blir en naturlig del av målgruppen. Dette er et viktig løft, men krever konkretisering og tydelig oppfølging.

Fremover – men med ryggen først

Statsbudsjettet 2026 er som et tuttifrutti-budsjett for pårørendefeltet. Litt av alt, men ingen tydelig retning mot noen felles mål.

For første gang på 15 år går vi fremtiden i møte uten en samlet plan for pårørende!
Vi som har vært i førersetet nordisk og et av få land med tydelige pårørendeplaner i europeisk sammenheng, er nå plassert i passasjersetet – uten kart, uten kurs og uten mål på hvor vi skal.

Det er ikke bare symbolsk for feltet – men det speiler paradoksalt også hvordan mange pårørende opplever at de har det - hver eneste dag.

Tekst: Anita Vatland ava@parorendealliansen.no