Var pårørende i barndommen: Barn tolker når de ikke forstår
Da Maria var elleve år, fikk moren hennes brystkreft. Ti år senere døde hun, og Maria satt igjen med mange spørsmål hun aldri fikk stilt.
I dag jobber hun som sykepleier – og håper barn som pårørende i dag får mer støtte enn hun selv fikk.
Da mamma ble syk, var Maria bare et barn. Hun husker hvordan alt plutselig ble annerledes, og at hun ikke helt skjønte annerledes, og betydde. Hun trodde kreft var noe som bare rammet gamle mennesker.
Pårørendealliansen arrangerer webinaret: Barn som pårørende, onsdag 19. november. Det er åpent for alle.
Barndommen gikk med til å være pårørende
De neste ti årene ble preget av sykdom, behandling og kontroller. Selv når moren hadde perioder der hun var frisk, var Maria aldri helt rolig. Hun gikk alltid og ventet på at noe skulle skje igjen. Før hver kontroll forberedte hun seg mentalt på dårlige nyheter for hun tenkte at det ville gjøre det lettere hvis det faktisk skjedde.
Maria Wiig har tidligere fortalt sin historie og sine opplevelser med Brystkreftforeningen.
Da moren døde, var Maria bare 21 år gammel. Under det lange sykdomsforløpet snakket hun lite med foreldrene om bekymringene sine, for hun ønsket ikke å gjøre dem mer engstelige.
Hun ville beskytte dem. Hun delte heller ikke mye med venner.
-Jeg ville ikke bli i oppfattet som 'hun med den syke mammaen'.
Pliktoppfyllende tenåring
Hun beskriver seg selv som en pliktoppfyllende tenåring – en som aldri ville lage problemer.
Maria var opptatt av å være flink. Hun drakk ikke, gjorde ikke opprør og ville ikke skape bekymring. Hverken da moren var syk, eller da hun døde, fikk Maria og lillebroren tilbud om oppfølging.
Ingen spurte om de trengte å snakke med noen, og det fantes ingen støttegruppe for barn i deres situasjon.
Da hun ble eldre og skulle velge seg et yrke ble ønsket om å hjelpe andre stadig tydeligere. Hun forteller at det føltes naturlig å velge et fag der hun kunne være til støtte for mennesker i sårbare situasjoner.
Hun utdannet seg til sykepleier og begynte å jobbe i psykiatrien, der erfaringene fra barndommen ble en fordel.
Savnet informasjon
I møte med pasienter med angst, sorg og vanskelige livssituasjoner opplevde hun at hun forsto dem på en spesiell måte. Hun trengte ikke fortelle om sin egen historie, men hun kjente igjen følelsene deres – uroen, frykten og maktesløsheten. Senere byttet hun til jobb i somatikken, med fast dagtid, for å få en mer stabil hverdag.
Når Maria ser tilbake, er det særlig én ting hun savner fra oppveksten: informasjon og trygghet. Hun skjønte ikke hva som skjedde med moren, og trodde lenge at cellegiften var gift som gjorde henne syk. Hun forsto heller ikke hvorfor legene tok blodprøver eller snakket om strålebehandling.
Som 11-åring var hun forberedt på at moren skulle miste håret, men hun trodde at behandlingen forgiftet moren.
-Jeg skulle ønske noen hadde forklart meg det, sier hun.
-Barn tolker når de ikke forstår
Hun tror at barn ofte tolker mer enn de forstår, og at mangel på forklaring kan gjøre frykten enda større. Barn er konkrete – når de ikke får vite hva som skjer, lager de sine egne forklaringer, og de er ofte mye verre enn virkeligheten. Maria husker at hun lenge trodde moren ble syk av medisinen, fordi ingen forklarte hva behandlingen egentlig gjorde.
Hun mener barn som pårørende både trenger kunnskap og noen å prate med alene. Mange barn vil ikke bekymre foreldrene sine, og sitter derfor med spørsmål de aldri får stilt. Hun skulle ønske at barn automatisk fikk tilbud om samtaler med helsesykepleier eller psykolog – uten at foreldrene måtte be om det.
-For mange barn tør ikke si at de trenger det, og foreldre som er syke har nok med sitt, sier hun.
Marias råd til voksne rundt barn som pårørende
- Gi barna forklaringer. Barn må få vite hva som skjer – med ord de forstår. Forklar hva cellegift, kontroller og behandling betyr. Når barn ikke får svar, lager de egne forklaringer – og de er ofte mer skremmende enn virkeligheten.
- La barna snakke med noen uten foreldrene til stede. Mange barn tier for å beskytte foreldrene sine. Tilby samtaler med helsesykepleier, psykolog eller en annen trygg voksen. Slike samtaler bør være et fast tilbud, ikke noe barn må be om selv.
- Tenk over hvordan du spør. Unngå spørsmål som «Hvordan går det med mamma?». Det kan være vanskelig å svare på. Si heller «Jeg tenker på dere» – det viser omtanke uten å presse barnet til å forklare.
- Informer om vanlige reaksjoner. Barn kan få søvnproblemer, miste matlysten eller kjenne på angst og uro. Fortell at det er vanlige reaksjoner når noen de er glade i er syke.
- Vær til stede – også etterpå. Oppfølgingen må ikke stoppe når sykdommen gjør det. Mange barn bærer på uro, savn og skyldfølelse lenge etterpå. Å bli sett og anerkjent gjør en stor forskjell.
Maria håper at voksne rundt barn tenker over hvordan de spør og viser omsorg. Hun mener det ikke alltid handler om å ha de riktige ordene, men om å tørre å være til stede. Hun smiler svakt når hun forteller at hun en periode hadde to faste setninger hun brukte når folk spurte hvordan det gikk. Det var måten hun klarte å beskytte seg selv på, for hun ville ikke begynne å gråte.
I dag håper hun at barn som opplever sykdom i familien, får bedre støtte enn hun selv fikk. Hun ønsker at de får vite at det er helt normalt å reagere med uro, dårlig søvn eller tap av matlyst. «Det er vanlige reaksjoner på noe som er veldig vanskelig,» sier hun.
Hun tenker seg om før hun legger til at hun håper dagens barn får mer oppfølging – og at noen spør hvordan de egentlig har det.
-Jeg håper det er litt mer oppfølging nå blant barna, at de får snakke med noen og får vite at det de opplever er vanlig, sier hun stille.
Tekst Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no
Flere historier om Barn som pårørende