Veien ut av elendigheten var å bli sett

Han vokste opp i en familie preget av rus og psykisk sykdom. Først som voksen møtte han en som virkelig forsto hvor vanskelig han hadde hatt det.

I dag arbeider mannen i offentlig sektor og er engasjert i pårørendearbeid.

– Jeg ser mange likhetstrekk mellom min historie og historiene til andre vi møter, sier han.

En av mange julaftener

Det lukter pinnekjøtt. Treet er pyntet, pakkene ligger klare, og moren har gjort det hun kan for at familien skal få en god jul. Han kjenner på forventningen. Kanskje skal det bli annerledes denne gangen.

Så skjærer alt seg.

Faren blir sint. Får han ikke oppmerksomheten han ønsker, løper han ut i skogen og truer med å ta livet sitt. Noen ganger skjer det før pakkene er åpnet, andre ganger etterpå. Gutten vet aldri når stemningen skal snu.

– Julen ble vond, fordi du aldri visste hva som kom til å skje. Mange av julefeiringene var ikke gode.

Moren forsøkte å skape noe trygt, men et utbrudd kunne rive i stykker julefølelsen på få minutter. Dette var én av mange slike julaftener.

Anonymisert

Mannen har vært åpen i intervjuet med Pårørendealliansen. Vi har likevel anonymisert ham av hensyn til faren, som fortsatt lever, og søsknene. Identifiserende opplysninger er utelatt eller gjort mindre presise.

Han forteller historien slik han opplevde den. Faren er ikke kontaktet for å gi sin versjon.

Politiet på døren

Faren hadde et rusproblem og en psykisk diagnose. Han brøt også loven, noe som førte politiet til familiens hjem.

En dag kommer han hjem fra skolen og møter politiet på døren. De skal forkynne en sak. Han er bare en liten gutt, men forstår at det som skjer, er alvorlig.

– Slike ting preger en liten gutt.

Fremdeles kan det gå kaldt nedover ryggen på ham når han ser en politimann.

Han visste aldri når faren skulle bli sint, eller hva som ventet hjemme. Faren satte barna opp mot hverandre, forteller han. Det preget søskenforholdene i mange år.

Gutten hadde også en funksjonsnedsettelse. Moren forsøkte å beskytte barna og skjule hvor vanskelig familien hadde det.

– Hun gjorde en fantastisk jobb for oss. Men hun er også blitt preget og sliter med traumer etter alt hun har opplevd.

Ventet ute i to timer

Også helt alminnelige aktiviteter ble preget av uroen og skammen. En dag skal han på trening. Foreldrene til en kamerat skal hente ham, men telefonen hjemme er stengt fordi regningen ikke er betalt. Han vet ikke om de har ringt, eller nøyaktig når de kommer.

Han tar på seg fotballtøyet og går ut. Etter hvert begynner han å fryse, men han våger ikke å gå inn. Tenk om bilen kommer akkurat da?

Der blir han stående i to timer. Problemene hjemme har igjen gjort ham annerledes enn de andre barna.

Strømmen kunne også bli stengt. Politiet kunne komme mens naboene så på.

– Det var skamfullt. Det gjør noe med deg som gutt.

Som voksen vet han at han ikke hadde gjort noe galt. Likevel kjente han skam over at andre så hvordan familien hadde det.

De spurte, men han fortalte ikke

Det var voksne som ante at noe var galt. Allerede i barnehagen ble han tatt til side av en ansatt.

– Hun spurte: «Har du det egentlig bra?»

Andre voksne spurte også, men han fortalte ikke om alkoholen, truslene eller uroen. Han manglet ordene, var redd for følgene og ville beskytte familien.

– De kunne kanskje ha spurt enda mer og fått meg til å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det.

I ettertid tenker han at voksne ikke bør gi seg etter det første svaret. Et barn som sier at alt går bra, forteller ikke nødvendigvis sannheten.

Behandlerne så faren, men ikke barna

Faren fikk behandling for alkoholproblemene, men barna fikk aldri snakke med noen om hvordan de ble påvirket.

– Når faren min var inne til samtaler, burde vi barna vært tatt med mye tidligere i prosessen. Synspunktene våre og måten vi opplevde ham på, burde vært hørt på et langt tidligere tidspunkt.

– Hvis vi som barn hadde fått anledning til å fortelle hvordan vi hadde det, tror jeg situasjonen kunne blitt mye bedre, både for ham og ikke minst for oss.

Han tror barnevernet kunne ha grepet inn dersom en voksen hadde forstått alvoret.

– Jeg tror, for å være helt ærlig, at jeg ikke hadde bodd hos foreldrene mine. Jeg tror barnevernet hadde grepet inn, og at jeg hadde fått det mye bedre.

Måtte til slutt flytte

Han bodde hjemme til han var 21–22 år. Da var situasjonen blitt så turbulent at han ikke klarte mer.

– Da måtte jeg bare ut av dette. Det var helt umenneskelig å bo der da det virkelig toppet seg.

Han brøt kontakten med faren for å ta vare på seg selv. I mange år hadde han heller ikke kontakt med flere av søsknene.

Bestefaren ble den trygge voksne han stolte på. Han ble farsfiguren gutten manglet hjemme.

– De var fantastiske mennesker og ville meg alt godt.

En voksen forsto

Den avgjørende hjelpen kom først da han var ung voksen og hadde fått en praksisplass gjennom den offentlige arbeidsmarkedsetaten.

En veileder forsøkte å finne en arbeidstreningsplass til ham i politiet. Politiet hadde imidlertid så mange saker knyttet til faren at de fryktet han ville presse sønnen for opplysninger.

Da forsto veilederen hvilken belastning den unge mannen hadde levd med.

– Da skjønte hun hvor forferdelig vanskelig jeg hadde hatt det.

Hun hjalp ham videre til utdanning og jobb. Han gikk også til psykolog.

– Veilederen jeg hadde den gangen, var på mange måter redningen min. Det var egentlig det som reddet meg og hjalp meg ut av alt dette.

Veien ut var å bli sett

Når han ser tilbake, er det forskjellen ett menneske kan gjøre ved å se og forstå, som står igjen.

– Jeg tror jeg hadde hatt et bedre fundament i barndommen og ungdomstiden hvis jeg hadde blitt sett tidligere. Jeg følte meg veldig alene på mange områder.

Det er ikke nok å spørre et barn én gang. Voksne må tåle det unnvikende svaret, forsøke igjen og vise at de har tid til å lytte.

Gjennom pårørendearbeidet møter han mennesker som lever tett på psykisk sykdom. Han trekker særlig frem samtalegrupper og møteplasser.

– Der kan de sette ord på hvordan de har det, få råd og veiledning og finne ut hvordan de kan få god hjelp. De får luftet tankene sine.

Han mener kunnskap om barn som pårørende må få større plass i utdanningen av barnehagelærere og lærere. Også foreldrenes behandlere må spørre hvem som venter hjemme, og hvordan barna har det.

– Det er behandlerne til foreldrene som burde se dem. Behandlerne til faren min burde ha sett oss og snakket med oss med en gang.

Han håper at barn eller unge skal kjenne seg igjen og våge å si fra.

– Hvis du har det vanskelig, forsøk å betro deg til en voksen og fortell hvordan du har det. Hvis det er en person du stoler på, kan den personen gi deg gode råd og hjelpe deg videre. Det tror jeg er helt avgjørende.

Men ansvaret ligger hos de voksne. Barn skal ikke alene måtte finne ordene og sørge for at hjelpen kommer.

Hjelpen kom sent. Én voksen forsto hva han hadde levd med og hjalp ham videre. Det ble veien ut av elendigheten.

Tekst : Tine Dommerud