Gen.sek Anita Vatland: Bør omsorgsfravær erstatte sykmelding?

Det har lenge vært en villet politikk å flytte helse- og omsorgstjenester ut av institusjonene og hjem til folk. Konsekvensen er at de som bor rundt den som er syk, også får mer ansvar.

Ingen vet eksakt hvor mye sykefravær som skyldes pårørendebelastning. Under Arendalsuka fikk forslaget om å kartlegge dette støtte, samtidig som Pårørendealliansen etterlyste omsorgsfravær som alternativ til sykmelding.

Pårørendealliansen samlet arbeidsgivere, arbeidstakere og representanter fra helsetjenesten til debatt om den nye tidsklemma under Arendalsuka.

Arrangementet kolliderte med den store helsedebatten, men temaet berører både helsepolitikken og arbeidslivet: Hvordan skal Norge klare å holde folk i arbeid samtidig som stadig mer omsorg foregår hjemme?

I panelet satt Cecilie Woll Johansen, nestleder i Unio, Reidar Holst Christensen, næringspolitisk direktør i NHO Geneo, Kjetil Ørbeck, direktør for utvikling og innovasjon i Ecura, Ståle Onsgård Sagabråten, fastlege og representant for Legeforeningen, Line Beate Jebsen, HR-direktør i Meny, og Anita Vatland, generalsekretær i Pårørendealliansen. Journalist og kommentator Anne Hafstad ledet debatten.

Vatland innledet med tre pårørendehistorier med svært ulike utfall. Én arbeidstaker fikk fleksibilitet og kunne fortsette i full jobb. En annen møtte en arbeidsplass uten rutiner og endte med å bytte jobb. Den tredje ble så utslitt at sykmelding sto igjen som eneste reelle mulighet.

Ifølge Pårørendealliansen illustrerer historiene et grunnleggende problem: Det mangler en systematisk «verktøykasse» for ansatte som skal kombinere jobb og omfattende pårørendeomsorg og som trenger en inntektssikring.

Sykefravær vi ikke kjenner omfanget av

Fastlege Ståle Onsgård Sagabråten sa at de tre eksemplene var situasjoner han kjente igjen fra fastlegekontoret. Han møter pårørende som over tid lever med stress, søvnmangel og konstant beredskap.

– Dette i seg selv kan utvikle symptomer og sykdom, sa han.

Det finnes ingen egen diagnose for det å være pårørende. Dermed finnes det heller ingen enkel statistikk over hvor mange sykmeldinger som har sammenheng med en krevende pårørendesituasjon.

Anne Hafstad utfordret derfor panelet på om dette burde kartlegges: Hvor mange sykmeldinger får vi som konsekvens av pårørendebelastning, og hva betyr det for arbeidslivet og samfunnet?

Sagabråten avviste ikke forslaget:

– Det å finne ut mer om hvorfor det blir sykemeldt i den sandwich-tida, det er veldig interessant, sa han, og svarte «ja, absolutt» på spørsmål om han var åpen for en slik kartlegging.

Omsorgsfravær i stedet for sykmelding?

Pårørendealliansen mener det er et problem at sykmelding i noen tilfeller blir nødløsningen fordi andre alternativer mangler.

Vatland tok til orde for å skille pårørenderelatert fravær fra ordinært sykefravær, gjennom det hun omtalte som «omsorgsfravær». Hun viste til at staten har ordninger som gir ansatte mulighet til fravær med lønn for å følge syke nærstående, mens tilbudet varierer hos andre arbeidsgivere.

– Tanken er ikke nødvendigvis lange permisjoner. I mange tilfeller kan behovet være noen timer, enkelte dager eller fleksibilitet i en avgrenset periode, påpekte Anita Vatland.

Hun beskrev også et mulig «side track» i arbeidslinja, der ansatte midlertidig kan redusere belastningen og trappe opp igjen når omsorgssituasjonen endrer seg.

Muligheten for fleksibilitet er imidlertid svært ulik. En kontoransatt kan kanskje jobbe hjemme eller på kvelden. Det er langt vanskeligere for blant andre butikkansatte, sykepleiere og helsefagarbeidere. Flere i panelet pekte også på at kvinner fortsatt tar en stor del av omsorgsansvaret.

Hvem skal betale?

Et sentralt spørsmål var hvor langt arbeidsgiverens ansvar skal strekke seg – og når staten må ta regningen.

Reidar Holst Christensen fra NHO Geneo understreket at arbeidsgiverne skal bidra med fleksibilitet, men ikke være finansieringskilden når helse- og omsorgstjenestene ikke strekker til. Line Beate Jebsen fra Meny påpekte at arbeidsplasser med turnus og krav om fysisk tilstedeværelse er avhengige av forutsigbar bemanning.

Vatland beskrev på sin side et gap mellom helsepolitikken og arbeidslivspolitikken: Når offentlige tjenester ikke strekker til, kan oppgavene ende hos familien – og konsekvensene deretter hos arbeidsgiveren. Hun advarte mot «oppgaveforskyvning», der oppgaver som tilhører helse- og omsorgstjenestene gradvis skyves over på pårørende.

Cecilie Woll Johansen, nestleder i Unio, illustrerte skvisen med erfaringer som sykepleier og leder i eldreomsorgen. Hun beskrev hvor vanskelig bemanningskabalen kunne bli når ansatte måtte gå fra jobb for å følge egne foreldre til nødvendige avtaler.

Da en person med demens en gang forsvant, ringte hun sin egen mann og ba ham komme med bilen. De to dro ut for å lete, fordi hun trengte sykepleierne sine på jobb.

-Det ikke er slik tjenestene skal fungere, sa Woll Johansen.

Lovet å lage pårørende-policy

Debatten munnet også ut i konkrete løfter.

Kjetil Ørbeck fortalte at Ecura allerede har en egen pårørendestrategi, med blant annet åpenhet, individuelle samtaler og fortrolighet som sentrale elementer.

Det fikk Line Beate Jebsen til å komme med en konkret forpliktelse:

– Jeg skal lage en pårørendepolicy, lovet hun.

Jebsen støttet også ideen om å kartlegge sykefravær knyttet til pårørendebelastning.

For Vatland handler mye om at løsningen ikke skal være avhengig av den enkelte ansatte eller hvor forståelsesfull lederen er.

– Folk skal slippe å tuske fra jobb fordi de er pårørende, sa Vatland mot slutten av debatten.

Hun etterlyste ordnede former og ordninger som er legitime og like for alle.

Pårørendealliansen varslet samtidig at denne diskusjonen skal fortsette, neste gang med myndighetene rundt bordet.

– Målet må være å få helsepolitikken og arbeidslivspolitikken til å henge bedre sammen.

Flere vil leve lenge med sykdom og behov for hjelp, samtidig som Norge trenger flest mulig i arbeid. Utfordringen er å gjøre det mulig å være både pårørende og arbeidstaker.

Av Tine Dommerud