Jobben er et fristed for meg
Hver morgen klokken 07.00 drar Petter Harbo Enge,68, på jobb.
Før han går, har han smurt mat til samboeren, satt fram juice og slått TV-en på favorittkanalen hennes.
Hun sitter i stuen i huset deres i Sandefjord og venter på hjemmetjenesten og transporten til dagsenteret.
Deretter går Petter ut døren og kjører på jobb.
Det er en rutine som gjør det mulig å holde fast i noe som fortsatt ligner et vanlig liv.
«For meg er jobben på en måte en rekreasjon», sier han.
Pårørendealliansen ønsker å vise hvordan det er for pårørende å kombinere denne rollen med å være yrkesaktiv. Petters historie er en av disse.
Han er yrkesaktiv og pårørende som stiller opp når det trengs, fordi han har eget firma og leier seg inn fast til et annet firma som har stor forståelse for hans innsats på hjemmebane.
Merket sykdommen gjennom drillmiljøet
Samboeren til Petter, Donna, er i dag 60 år gammel og fikk Alzheimer-diagnose som 57-åring. Hun er stolt over å være skotsk, selv om hun kom til Norge som jentunge, ti år gammel.
Før sykdommen ble synlig, var hun aktiv drillinstruktør og trente grupper som deltok både i NM, EM og VM.
Det var gjennom drillen de først skjønte at noe var galt.
Hun begynte å glemme programmene hun selv hadde laget. Mistet oversikten over rekkefølger og instruksjoner. De unge jentene hun trente måtte hjelpe henne videre når hun stoppet opp.
«Hun merket at det var noe som ikke stemte når hun ikke klarte å instruere disse jentene», forteller Petter.
Etter henvisning fra fastlegen ble hun utredet ved alderspsykiatrisk avdeling ved sykehuset i Vestfold.
«Hun scoret på alle sammen som Alzheimer da. Blant annet klarte hun ikke klokketesten», sier han.
Etter diagnosen tok de raskt kontakt med Sandefjord kommune. De ønsket hjelp tidlig og ble koblet opp mot demenskoordinator, dagsenter og hjemmetjeneste.
I dag er samboeren på dagsenter fire dager i uken og på demenskor én dag i uken. Hun blir hentet om morgenen og kommer hjem igjen i 14-tiden, kort tid før Petter avslutter arbeidsdagen.
Han er tydelig på at tilbudet betyr alt.
– «Med dagsenteret så synes jeg det er veldig bra», sier han.
Ny rapport om demens
Folkehelseinstituttet har nylig lagt frem en ny rapport om demens. Den viser at det er estimert 2100 personer under 65 år som har demens i Norge. FHI trekker frem at blant pårørende, spesielt ektefelle eller barn, kan sykdommen føre til store belastninger. Opplevelsen av gradvis å miste sin nærmeste er en smertefull og ofte langvarig prosess. I tillegg er selve omsorgsbyrden ofte tung og krevende.
Demens - FHI Folkehelserapporten oppdatert 2026
Jobben gjør at han holder ut
Petter er 68 år og driver eget enkeltpersonforetak. Han leier seg inn til et annet firma og fakturerer timer hver måned.
Arbeidsdagen er fleksibel, og kollegaene kjenner situasjonen hans godt. Hvis han må gå tidligere eller ordne noe hjemme, er det forståelse for det.
«Jeg står fritt når det gjelder å komme og gå som jeg vil», sier han.
Han legger ikke skjul på at økonomi er en viktig grunn til at han fortsatt jobber.
«Jeg klarer ikke mine økonomiske betingelser med bare en trygd. Jeg er nødt for å spe på», sier han.
Men jobben betyr langt mer enn økonomisk trygghet.
Arbeidsplassen er blitt et nødvendig pusterom i en hverdag som ellers handler om sykdom, omsorg og ansvar.
På jobb får han være noe mer enn bare pårørende.
Han får snakke fag, løse oppgaver og møte andre mennesker. Der finnes fortsatt små, vanlige samtaler om hverdagen.
Han beskriver særlig praten med kollegaen om morgenen som viktig.
«Jeg kan prate med min kollega om det. Det er en ventil», sier han.
De snakker om hvordan helgene har vært og hvordan livet hjemme fungerer. Petter kan fortelle om tunge dager, og han opplever at kollegaen lytter og forstår.
«For meg så er det å komme vekk hjemmefra en litt sånn rekreasjon», sier han.
Han tror det ville vært langt tyngre å stå i situasjonen dersom han bare skulle gått hjemme hele tiden.
Hjemme er han pårørende hele tiden
Når arbeidsdagen er over, går Petter inn i en annen rolle.
Samboeren klarer ikke lenger å bruke telefon, fjernkontroll eller ta enkle valg i hverdagen. Han må hjelpe henne med klær, mat, dusjing og struktur.
«Jeg må ta alle avgjørelser for henne», sier han.
Hvis de er i butikken og han spør hva hun vil ha, svarer hun ofte bare «vet ikke».
Han beskriver det som slitsomt at hun ikke lenger klarer å velge, selv i små ting.
Samtidig forsøker han å opprettholde et så vanlig liv som mulig rundt dem begge.
Helgene gir dårlig samvittighet
Det er særlig i helgene belastningen blir tydelig.
Da fylles dagene med praktiske oppgaver i og rundt huset. Paret bor i en stor enebolig med hage, frukttrær og grønnsaker.
Petter klipper plen, luker bed, maler veranda og forsøker å holde eiendommen ved like. I tillegg til alt som kreves innendørs, med sengeskift, vask og matlaging.
Mens han arbeider ute, sitter samboeren ofte inne foran TV-en.
«Jeg går stadig med dårlig samvittighet», sier han.
Han kjenner på at tiden går til vedlikehold og praktiske oppgaver i stedet for til henne.
«Egentlig skulle jeg bare sluppet alt det og vært sammen med Donna og gjort noe morsomt med henne», sier han. Tidligere reiste de mye med bobilen. Nå er de mest hjemme.
Kontrasten mellom arbeidsdagene og helgene er blitt tydelig for ham.
På jobb får han energi av å møte andre mennesker. Hjemme er ansvaret konstant.
Fant et fellesskap i demenskoret
Paret har også vært med helt fra starten av demenskoret i Sandefjord.
Da kommunen inviterte til oppstartsmøte, meldte de seg med én gang.
I dag er samboeren brukerrepresentant i administrasjonsgruppen, mens Petter hjelper til med praktiske oppgaver som noter, sangtekster og permer.
Koret er blitt et viktig holdepunkt i hverdagen deres.
Der møter Petter andre pårørende som forstår situasjonen han står i.
Samboeren får samtidig et sosialt fellesskap og noe å glede seg til.
Ønsker tettere kontakt med kommunen
Selv om Petter er svært fornøyd med dagsenteret, savner han tettere oppfølging fra hjemmetjenesten og kommunen rundt utviklingen i sykdommen.
Han opplever at kontakten med demenskoordinatorene forsvant etter den første fasen.
Nå ønsker han seg mer dialog og faste møter mellom hjemmetjenesten og de pårørende.
«Jeg mener at initiativet burde ligge hos dem», sier han.
Han ønsker mer informasjon om hvilke hjelpemidler som finnes og tettere samtaler om hvordan sykdommen utvikler seg hjemme.
– «Det bør være hjemmetjenesten som er pådriver», sier Petter.
Petter sier at han ønsker at samboeren skal bo hjemme så lenge som mulig. Selv om hverdagen er krevende og ansvaret tungt, ser han foreløpig ikke på sykehjem som et alternativ.
«For meg så er det ikke noe alternativ å søke om en plass på et eldresenter eller noe sånt nå», sier han.
Samtidig vet han at sykdommen vil utvikle seg videre. Han beskriver én grense som særlig vanskelig å tenke på.
– «Den dagen hun ikke kjenner meg igjen og begynner å bli veldig forvirret og kan finne på å gå ut alene, da kan det hende at det vil bli aktuelt med et sted på et eldresenter», sier Petter.
Inntil videre er målet klart.
«Inntil det så skal jeg klare å stå i dette», sier han.
Av: Tine Dommerud tine@parorendealliansen.no
Les også :