Hopp til hovedinnhold

Pårørendealliansen

Usynlige kvinner, synlige tall

A promotional image with a black and white portrait of Anita Vatland on the left, with Norwegian text "Generalsekretær Anita Vatland" and "8.mars: Usynlige kvinner, synlige tall". On the right, three wooden blocks show male, equal/not-equal, and female symbols, with the "Pårørendealliansen" logo and name below.
Skal vi skape mer likestilling fremover, er det med arbeidslivet som utgangspunkt.

Markering av 8.mars gir oss en anledning til å stille spørsmålet:

- Hvor langt har vi egentlig kommet i arbeidet for likestilling?

Svaret er ofte at vi har kommet ganske langt, særlig i arbeidslivet.

Men hva med hverdagen utenom arbeidstid? Den som ikke måles i stillingsprosent, reguleres av tariffavtaler eller følges opp av HMS-rutiner. Den som ganske enkelt kalles familieliv – hvor pårørendeoppgaver kommer inn i løpet av livet?

Her er vi fortsatt mer tradisjonelle enn vi liker i tro. Likestillingen stoppes ved ytterdøren.

Tall fra Helsedirektoratets nasjonale pårørendeundersøkelse (2021–2022) viser at blant pårørende med de største omsorgsoppgavene, er 61 prosent kvinner.
Det er ikke et “kvinnetema”. Det er et likestillingtema.

Og tallene er tydelige:

  • Behov for støtte: Omtrent halvparten av pårørende sier de har behov for støtte for egen del – men kvinner langt oftere enn menn: 55 % vs. 38 %.
  • Helsekostnadene: 45 % sier de har fått nye eller forverrede helseplager som følge av pårørendeinnsats. For kvinner er det 52 %, blant menn 35 %.
  • Jobb-kollisjonen: 40 % sier de har behov for tilrettelegging på jobb som følge av pårørendeinnsats.
  • Rettigheter er ukjente: Bare 22–28 % oppgir at de kjenner rettigheter/lovverk/støtteordninger – og nesten halvparten er uenige i at de har oversikt.
  • Avlastning som ikke passer livet: Én av tre lar være å søke avlastende tiltak fordi tilbudet ikke er tilpasset, har for dårlig kvalitet – eller ikke finnes der de bor.
  • Når folk faller ut: Blant dem som jobber redusert eller er sykmeldt, sier nesten halvparten at dette helt eller delvis skyldes pårørendebelastning.

Og for å toppe dette så har tidligere forskning vist at kvinner får mindre hjelp som koner eller døtre, enn menn får som sønner eller ektemenn når de søker om det.

Da er det fristende å være ironisk:

Vi kaller pårørendeinnsatsen en “ressurs” – men vi har organisert oss som om ressursen er uendelig. Og når den ikke er det i et land hvor arbeidslinja er tellende, så blir det veldig fort den klassiske løsningen: noen går ned i stilling.

Og vi vet jo hvem “noen” oftest er.

Kvinner jobber nesten dobbelt så mye deltid som menn, og deltid er fortsatt en av de store motorene bak skjev inntekt og fremtidig pensjon. (SSB)

Derfor er det her likestillingen må skje:
i møtet mellom arbeidslivet og pårørendeomsorg – ikke i festtaler.

Hvis mer pårørendeomsorg er løsningen på omsorgsutfordringene, har vi i praksis funnet et nytt møte å fortsette med gamle kjønnsrollemønstre på:

  • lavere inntekt til kvinner
  • mer deltid og flere som faller ut av arbeid
  • større helsekostnader og mer uførhet
  • flere kvinner som ender som de nye minstepensjonistene

Samtidig som vi vet at kvinnene lever lengst som pensjonister.

Rapporten Samfunnsøkonomiske kostnader av pårørendeinnsats i Norge peker på nettopp dette risikobildet:

  • Pårørenderollen kan gi redusert arbeidstid, tapt fritid og dårligere helse. Det er flest kvinner som er pårørende og at kvinner bruker mer tid på pårørendeinnsats enn menn.

For Pårørendealliansen er derfor dette det viktigste spørsmålet fremover:


Hvordan kan vi få en best grunnlag for lik fordeling av pårørendeomsorgen i Norge?

En stor del av svaret handler om å skape like rammer for alle som er yrkesaktive – både kvinner og menn. I dag er rundt 72 prosent av menn og 66 prosent av kvinner i arbeid. Når så mange deltar i arbeidslivet, må også pårørendeomsorgen kunne kombineres med jobb.

Slik er det ikke i dag. Når velferdstjenester bygges ned og hjelpen ikke strekker til, blir løsningen ofte den samme: at omsorgen tas hjemme.

Og da er det fortsatt kvinnene som oftest tar ansvaret.

Derfor vil vi fremover jobbe politisk for å fremme likestilling i velferds og permisjonsordninger for alle yrkesaktive - for å fremme likestilling i hjemmet:

  • Hvis vi skal fortsette å bygge om og bygge ned velferden kan vi ikke akseptere at det mest av alt er kvinnene som skal gå ut av sitt arbeidsliv for å ta over de uløste oppgavene!

8. mars rommer et paradoks nå:

  • Før handlet likestillingspolitikken om å få kvinner ut av hjemmet og inn i arbeid.
  • Nå må vi bruke likestilling i arbeidslivet for å hindre at kvinnene går hjem igjen!

For uten likestilte rammer for pårørendeomsorgen for kvinner og menn i hverdagen, vil likestillingen i praksis fortsatt hvile på kvinners skuldre.

God 8 mars!

Nyhetsbrev

Abonner på vårt nyhetsbrev og få de viktigste nyhetene og oppdateringene i din innboks

Følg oss i sosiale medier!