Arbeidsgiver la til rette for Stefan

Økonom Stefan Jönsson (56) jobber fulltid i Handelsbanken, men måtte gi fra seg lederansvaret for to år siden. En fleksibel arbeidsgiver gjør det mulig å kombinere jobben med omsorgen for kona, som har Alzheimers sykdom.
Vi har spurt yrkesaktive pårørende hvordan de kombinerer jobb og omsorgsoppgaver, og hvilken støtte de får fra arbeidsgiveren. Denne gangen er det Stefan Jönsson fra Follo som deler sine erfaringer med oss.
-Hvordan din situasjon som pårørende?
Ektefellen Kjersti er 59 år.
-Vi merket at noe ikke stemte før hun fylte 50 år, men diagnosen ble først bekreftet i mai 2020.
Vi har nå brukerstyrte personlige assistenter som er hos henne når jeg ikke er hjemme. Det gjør at jeg kan fortsette å jobbe fulltid, selv om det fortsatt er perioder hvor jeg må være hjemme.
Hva er mest utfordrende med å kombinere jobb og pårørendeansvar?
– Det vanskeligste er at det blir veldig lite egen tid. Det er en kabal som skal gå opp med assistenter og deres arbeidstider. Akkurat når du føler at ting fungerer, kan det skje noe som gjør at du må finne nye løsninger.
For to år siden valgte jeg å tre inn i en ren rådgiverrolle, og si fra meg lederansvaret. Jeg merket at mine mål som leder ikke lenger gikk å kombinere med hjemmesituasjonen. Som leder er det viktig for meg å føle at jeg er til stede for mine medarbeidere og at jeg kan bidra til deres utvikling.
Den siste tiden før jeg sluttet som leder var vanskelig for jeg var ikke ferdig med jobb da jeg kom hjem, samtidig som hjemmesituasjonen krevde fullt fokus. Skulle jeg finne på noe utover jobb og hjemme måtte mine foreldre eller vår datter stille opp. De er nå 87 og 82 og vår datter er 17.Det er et stort ansvar, ikke minst for en som da var i tidlig tenårene, så det skjedde kun unntaksvis.
Det vanskeligste er at det blir veldig lite fritid. Det er en kabal som skal gå opp med assistenter og deres arbeidstider. Akkurat når du føler at ting fungerer, kan det skje noe som gjør at du må finne nye løsninger.
Stefan og Kjersti har mange timer med assistanse som de ikke får benyttet. På papiret har de rundt 50 timer i uken, men det er vanskelig å få tatt dem ut. Nå har familien opparbeidet et overskudd på nærmere 250 timer.
Datteren på 17 gå for tiden på skole i Sverige.
Hva vet arbeidsgiveren din om situasjonen, og hvordan opplever du det å fortelle om den?
– Jeg har vært åpen med arbeidsgiveren helt fra starten. De fikk vite om situasjonen omtrent samtidig som vi fikk diagnosen, og har fulgt utviklingen hele veien.
Det har vært viktig å ha en åpen og jevnlig dialog. Da jeg etter hvert måtte gi fra meg lederansvaret, kom det ikke som noen overraskelse på ledelsen og kollegaer. Vi hadde snakket om dette over tid, og det var en beslutning vi var enige om.
Jeg opplever at Handelsbanken har en veldig human personalpolitikk. Også når banken må redusere bemanningen, forsøker den i stor grad å løse dette gjennom naturlig avgang. Banken er flink til å legge til rette for at ansatte kan fortsette i jobb, selv om de kanskje må endre arbeidsoppgaver. Det er en vilje til å finne løsninger som gjør at folk kan bli værende i arbeidslivet.
Hvordan løser du det når pårørendeoppgaver må utføres i arbeidstiden, og hvordan blir dette møtt av leder og kolleger?
– Jeg har stor fleksibilitet. Hvis jeg må komme senere, gå tidligere eller være hjemme fordi en assistent ikke kan komme, får jeg mulighet til det.
Både leder og kolleger kjenner situasjonen og viser stor forståelse. Jeg er helt avhengig av denne fleksibiliteten. Uten en så forståelsesfull arbeidsgiver vet jeg ikke hvordan det skulle fungert. Da måtte jeg kanskje ha redusert stillingen. Det ville innebære at jeg gikk ned i inntekt.
Har pårørendebelastningen ført til egenmelding, sykmelding, redusert arbeidstid eller andre endringer i jobben din?
– Jeg har klart å unngå sykmelding og har klart å fortsette i full jobb. Den største endringen er at jeg ga fra meg lederstillingen.
Jobben betyr veldig mye for meg. Den er en sosial arena, og et sted hvor jeg kan tenke på andre ting enn det som skjer hjemme.
Før assistentene kom på plass, var jeg usikker på om jeg kunne forlate konen min på dagtid. Jeg bekymret meg for om hun fikk laget seg mat og klarte andre ting hjemme. Den bekymringen tok jeg med meg på jobb.
Nå vet jeg at noen er hos henne, og at jeg får beskjed hvis noe skjer. Det har gjort en stor forskjell.
Hvilken tilrettelegging har du fått, og hva trenger du fra arbeidsgiveren for å kunne stå i jobb over tid?
– Jeg har vært ansatt i banken i 25 år og opplever at den har en god personalpolitikk som tar hensyn til menneskene som jobber der. Det er vilje til å finne løsninger slik at ansatte kan fortsette i arbeid, selv om arbeidsoppgavene må endres.
For meg har det vært avgjørende å kunne tilpasse arbeidstiden og ha en arbeidsgiver som forstår at situasjonen hjemme kan endre seg. Den åpne dialogen har også gjort det lettere å finne løsninger før problemene blir for store.
Har du tre råd til andre pårørende i samme situasjon?
- Forsøke å fortsette i jobb, enten det er 100 eller 80 prosent. Særlig når man er pårørende i relativt ung alder, er det viktig å ha en arbeidsdag hvor man kan tenke på andre ting.
- Være åpen med venner, familie og arbeidsgiveren. Fortell om situasjonen tidlig, slik at dere kan planlegge sammen og finne løsninger slik at du kan fortsette i jobb. Det er viktig å ha andre ting å tenke på en hjemmesituasjon. Det har vært helt avgjørende for meg.
- Ta vare på tiden dere har sammen. Spesielt den tidlige fasen – da sykdommen ikke er så påtagelig.
Av: Tine Dommerud
Vi vil gjerne snakke med flere som både er pårørende med omsorgsoppgaver og i yrkeslivet. Ta kontakt med tine@parorendealliansen.no