Få kommuner har pårørendesenter - skjulte perler?
Hvordan sette grenser, håndtere dårlig samvittighet og få sove når noen du er glad i, trenger hjelp? Ved Pårørendesenteret i Larvik får pårørende støtte til å håndtere en krevende hverdag. Men de færreste kommuner har et slikt tilbud til sine innbyggere.
- I 11 år har Larvik kommune hatt et eget pårørendesenter. Helén Norlin har vært med helt fra starten. Sammen med Wickie Tollevik møter hun pårørende som trenger noen å snakke med eller som trenger hjelp til å ta vare på seg selv.
Begge er sykepleiere med videreutdanning innen psykisk helse og veiledning. Erfaringen deres er at behovet for støtte er stort. Mange står i krevende situasjoner over lang tid.
De mener det er viktig at de som arbeider med pårørende virkelig ønsker å jobbe med pårørende, og ser viktigheten og verdien i den jobben de gjør.
-Vi må styrke de pårørende før de blir syke selv, sier Norlin og Tollevik.
Konkrete verktøy for hverdagen
Pårørende som oppsøker senteret, ønsker ofte å lære seg verktøy de kan bruke i hverdagen. Det kan handle om å sette grenser, håndtere dårlig samvittighet og stress eller finne rom for å ivareta egne behov.
De fleste får et tilbud innen én til to uker, ofte raskere.
Norlin og Tollevik forteller at mange opplever det som verdifullt å ha noen å snakke med. Senteret får gode tilbakemeldinger. Noen kommer til et par samtaler, mens andre benytter tilbudet over lengre tid.
Tilbudet omfatter både individuelle samtaler og forskjellige kurs.
– Vi har egne pårørendekurs, søvnkurs, sorgkurs og livstyrketrening, forteller de. Senteret tilbyr også støtte til etterlatte som trenger ekstra hjelp etter å ha mistet noen.
Samarbeider med Larvikshjelpa
Pårørendesenteret er organisert i samme avdeling som Larvikshjelpa, under virksomheten Psykisk helse og avhengighet. De samarbeider tett, og pårørende kan også delta på kurs i Larvikshjelpa. Yoga er blant tilbudene.
Norlin og Tollevik forteller at de også bruker en modell for brukermedvirkning utviklet av Voksne for Barn. Den er rettet mot pårørende til personer som strever med psykisk helse og/eller avhengighet.
-Jeg er jo bare kona eller mammaen
Selv etter 11 år er det pårørende i Larvik som ikke kjenner til senteret. Norlin og Tollevik mener det kan være flere grunner til det.
Deres erfaring er at mange ikke tenker på seg selv som pårørende. De er først og fremst noens kone eller noens pappa eller mamma. Først når de begynner å kjenne seg slitne, oppsøker de hjelp.
Informasjon om senteret finnes på kommunens nettsider. Kurs og andre arrangementer annonseres også i sosiale medier.
– Vi kontakter ikke pårørende. Pårørende tar kontakt selv eller det er fastlegen som henviser.
Etter mange års drift er tilbudet godt kjent blant mange av fastlegene i kommunen. Norlin og Tollevik forteller at legene ofte anbefaler pårørende å ta kontakt etter en konsultasjon.
– Vi jobber hovedsakelig med pårørende over 18 år, så det er ikke så ofte vi hører fra helsesykepleier. Vi er ikke så kjent med om hjemmesykepleien ber pårørende ta kontakt, men det har skjedd.
Kort ventetid
En fordel ved tilbudet i Larvik er den relativt korte ventetiden. De som tar kontakt, får som regel et tilbud innen én til to uker, ofte raskere.
Flere andre kommuner kontakter Norlin og Tollevik for å høre hvordan de arbeider. Til kommuner som ønsker å etablere et lignende tilbud, understreker de betydningen av god forankring i ledelsen.
De fremhever også at de ansatte må ønske å arbeide med pårørende og se verdien av arbeidet.
Ikke krav om eget senter
Kommunene er ikke pålagt å ha et eget pårørendesenter eller en generell pårørendekoordinator. De har likevel lovpålagte plikter til å støtte pårørende.
Da Pårørendealliansen forsøkte å få oversikt over kommunale pårørendesentre, fant vi bare en håndfull tilbud. Det betyr ikke at oversikten er fullstendig, eller at andre kommuner mangler pårørendestøtte. Ta gjerne kontakt dersom kommunen din har et pårørendesenter.
Pårørendealliansen har ingen nasjonal kartlegging, og KS har heller ikke kunnet gi oss en samlet oversikt
- Å ha et pårørendesenter i en større kommune, som absolutt kunne samarbeid med mindre kommuner rundt, hadde vært en god løsning for mange. Der kunne også de frivillige lokale organisasjonene møtes, slik de for eksempel er flinke til å gjøre ved Pårørendesenteret i Fredrikstad. Det må vi bare heie på! - sier generalsekretær Anita Vatland .
Og så kan man undres - hvorfor er det bare kommuner på Østlandet som synes å ha etablert dette tilbudet?
Tekst:Tine Dommerud