Fra korte besøkstider til sviktende hjelp: Dette tar pårørende opp med ombudet

• Et barnebarn fikk bare én time hos bestefaren på sykehjemmet.
• Foreldre til et barn med anoreksi sto alene med et tungt behandlingsansvar.
• En far måtte koordinere hjelpen fra flere helsetjenester.

Pårørendealliansen intervjuet nylig Jannicke Bruvik. Hun er nasjonalt koordinerende ombud for ordningen og nasjonal talsperson for Pasient- og brukerombudet. Her er eksempler på syv konkrete saker de har hatt på sitt bord og som har ført til endringer.

20 prosent av alle sakene de behandler kommer nettopp fra pårørende.

Pårørende visste ikke hvor vedkommende skulle henvende seg

Pårørende kontakter ombudet da mor som tidligere ikke har trengt hjelp fra hjemmetjeneste, er i behandling på sykehuset og vil trenge tett oppfølging av kommunen etter utskrivelse. Mor har nylig byttet fastlege, og bedt om at tidligere fastlege overfører journal. Dette har ikke skjedd. Sykehuset vil ikke skrive mor ut før kommunehelsetjeneste og ny fastlege kan følge mor opp på en helhetlig måte, noe de ikke er i stand til uten sykehistorikk. Tidligere fastlege svarer ikke på henvendelser, og kommunen har ikke informasjon om mors sykehistorikk.

Barn med spiseforstyrrelse

Slitne foreldre til barn med anoreksi tar kontakt. Barnet har gjentatte ganger vært innlagt på sykehus grunnet alvorligundervekt og besvimelser. Innleggelsene varer kun til tilstanden er stabilisert og barnet midlertidig er utenfor livsfare. Det ligger et stort ansvar på foreldrene som har fått ansvar for måltider, medisinsk stabilisering og vektøkning. Barnet viser ingen tegn til bedring, og situasjonen er vanskelig for hele familien. Verken spesialisthelsetjenesten eller kommunen er tilgjengelig for å bistå familien.

Familie ble sendt mellom kommune og sykehus

Eldre mann, beboer på sykehjem, legges inn på sykehus grunnet forverring av kronisk tarmsykdom. Sykehuset skriver mannen ut igjen til sykehjemmet med begrunnelse av at dette kan kommunen selv håndtere. Sykehjemmet har ikke tilgjengelig kompetanse på området, og pasienten innlegges igjen etter kort tid, nå i dårligere helsetilstand enn ved første innleggelse.

Pårørende måtte koordinere flere tjenester

Psykisk utviklingshemmet voksen kvinne har kronisk sykdom og kreft. Kreftbehandlingen øker symptomene på den kroniske sykdommen, og gjør at behandlingen må justeres. Far blir stående som koordinator mellom to ulike sykehusavdelinger, fastlege og pasientens institusjon da informasjonsutvekslingen mellom instansene ikke er tilstrekkelig.

Konflikt rundt informasjon eller medvirkning

Enke har nylig flyttet på sykehjem etter gjennomgått hjerneslag. Hun ble like etter innleggelse erklært ikke beslutningskompetent, og en slektning hun har hatt lite kontakt med de siste årene ble satt som nærmeste pårørende.

Kvinnen har blitt tydelig bedre, og hennes nærmeste venner oppfatter henne nå som helt adekvat. Kvinnen ber om at en nær venninne og nabo settes som nærmeste pårørende, men verken sykehjemmet eller slektning mener det er behov for å vurdere beslutningskompetanse eller hvem som er oppført som nærmeste pårørende. Kvinnen føler seg maktesløs og opplever at hun verken får informasjon om egen tilstand eller får medvirke i eget liv.

Barnebarn fikk ikke besøke bestefaren

Et barnebarn kontakter Pasient- og brukerombudet angående besøkstid på sykehjemmet til bestefar. Barnebarnet oppgir at besøkstidene ved sykehjemmet er en time på formiddag, og en time på ettermiddag. Selv om barnebarnet må reise langt for å besøke bestefar, og besøket foregår på bestefars enerom, blir barnebarnet bedt om å forlate stedet når besøkstiden er over.

Pasient- og brukerombudet kontakter sykehjemmet og viser til sykehjemsforskriften §4-5 hvor det står: Beboerne skal fritt kunne motta besøk. Vi etterspør årsak til den korte besøkstiden, og det viser seg at besøkstiden fra pandemiårene er beholdt ved flere av sykehjemmene i kommunen. Kommunen sender informasjon til alle sykehjem og minner om gjeldende forskrift, og barnebarnet kan deretter kose seg med bestefar uten å måtte passe annet enn hva som passer bestefar.

En enkeltsak som viste et større systemproblem

Et skolebarn har sykdom som gjør BPA (brukerstyrt personlig assistanse) nødvendig og viktig. Timene til BPA regnes ut fra behov, men når behovet skal vurderes trekkes skoletiden fra da skolen selv sørger for assistenter. Antall barn som er i behov av assistentenes tjenester varierer, og ved sykdom hos assistentene, er det ikke tilstrekkelig med ressurser til å en gang kunne være i samme klasserom som barnet.

Familien ber om flere BPA-timer, men får avslag med begrunnelse av at kommunen skal sørge for tjenester i skoletiden. Skolen på sin side sier at de ikke har økonomi til å ansette flere assistenter.

Kilde: Pasient- og brukerombudet

Tekst: Tine Dommerud