Jobber natt for å kunne følge opp barna
Linda Haugland sluttet som sykepleier da omsorgsoppgavene for de to barna med funksjonsutfordringer ble for store. Nå arbeider hun 75 prosent på natt for å kunne følge opp barna på dagtid. Mange år utenfor arbeidslivet har ført til lavere pensjon.
Pårørendealliansen har spurt yrkesaktive pårørende hvordan de kombinerer jobb og omsorgsoppgaver, og hvilken støtte de får fra arbeidsgiveren.
Hva jobber du med, og hvordan er din situasjon som pårørende?
– Jeg er en gift trebarnsmor, og jobber Bergen kommune. Jeg er pårørende til to nå voksne barn, begge er uten verbalt språk og trenger kontinuerlig tilsyn døgnet rundt. Det som skiller min datter og sønn er at hun har store sammensatte somatiske utfordringer i tillegg til autisme. Da barna var yngre så sto jeg utenfor arbeidslivet en periode, arbeidsbelastningen i hjemmet var så stor at jeg ikke maktet å være i lønnet arbeid. I tillegg har vi en sønn som studerer medisin.
Det er et paradoks at en har rettigheter som pårørende når en har mindreårige barn, de forsvinner mer eller mindre når en fyller 18 år selv om funksjonsnivå og hjelpebehovet er like stort inn i voksenlivet.
Hva er mest utfordrende med å kombinere jobb og pårørendeansvar?
–Alle de uforutsette hendelsene som oppstår, det kan være akutt sykdom eller oppståtte hendelser med atferdsutfordringer som må løses på kort varsel. Selv om barna nå ikke er hjemmeboende så er jeg som pårørende deres sikkerhetsnett og deres stemme i å møte hjelpeapparatet.
Linda forteller om en kveld da datteren ble akutt syk og måtte legges inn på sykehus. Hun var nettopp fylt 18 år, og Linda skulle på nattevakt. Hun hadde ikke rett til fri på kort varsel. Lillebroren måtte derfor dra til sykehuset og være hos søsteren gjennom natten, før Linda kunne avløse ham etter jobb.
Hun forteller også at sønnens sterke angst gjør det nødvendig at en trygg nærperson følger ham til sykehuset. For å sikre at han fikk nødvendig helsehjelp, måtte hun bytte vakter med kolleger.
– Systemet har ikke tilstrekkelig juridiske ordninger for pårørende, rett til fri med lønn og fleksibilitet i arbeidstiden.
Hva vet arbeidsgiveren din om situasjonen, og hvordan opplever du det å fortelle om den?
– Jeg har vært åpen med min arbeidsgiver, det har vært viktig for å bli møtt med forståelse fra min nærmeste leder. MEN jeg kjenner på skam og sorg om jeg må be om jeg må be om tilrettelegging eller fri, jeg ønsker å være en ressurs og ikke en belastning for min arbeidsgiver. Jeg vet jo at fravær på kort varsel kan være særlig krevende siden det er mangel på helsepersonell.
Min arbeidsgiver vet jeg har to barn med ulike funksjonsutfordringer, at de ikke er hjemmeboende. Jeg har nok ikke delt belastningen jeg kjenner på kroppen etter mange år med fysisk og mental utmattelse, at summen av alle år har gitt meg både styrker og utfordringer jeg nå kjenner på.
Hvordan løser du det når pårørendeoppgaver må utføres i arbeidstiden, og hvordan blir dette møtt av leder og kolleger?
– Om jeg trenger å ta en telefon i arbeidstiden er det mulig å løse, men om jeg må be om fri noen timer så vil det skape utfordringer for mine kollegaer. Arbeidsbelastningen vil øke for andre, dette vil jo kunne være greit for enkelthendelser, men om det er noe som skjer regelmessig vil det ikke være gjennomførbart.
Det var en av årsakene til at jeg i flere år ikke kunne ivareta mitt arbeidsforhold, jeg klarte ikke mentalt å kjenne på at jeg sviktet kollegaer og arbeidsgiver.
Har pårørendebelastningen ført til egenmelding, sykmelding, redusert arbeidstid eller andre endringer i jobben din?
– Jeg har hatt to sykemeldingsperioder i mitt liv som yrkesaktiv, de har nok delvis vært som følge av min rolle som pårørende i snart tretti år, det å leve med høy fysisk og mental belastning over tid har satt spor i kroppen. Fysiske skader setter seg i skjelettet, mental utmattelse er et resultat av år med usikkerheten i å leve i beredskap.
Nattevaktene gir meg tid til pårørendeoppgaver på dagtid og bedre lønn enn dagarbeid. Årene utenfor arbeidslivet har ført til tapt pensjonsopptjening. Jeg frykter derfor å få svært lav pensjon og ønsker å stå i arbeid så lenge hun kan.
Hvilken tilrettelegging har du fått, og hva trenger du fra arbeidsgiveren for å kunne stå i jobb over tid?
-Det bør etableres offentlige ordninger som gjør det mulig for pårørende å arbeide etter evne. Der det er mulig bør arbeidsgiver ta inn ekstra personell slik at den som er pårørende er i stand til å ivareta sitt arbeidsliv. Det må sikres økonomiske ordninger nasjonalt slik at dette kan gjennomføres.
Har du tre råd til andre pårørende i samme situasjon?
- "Velg dine kamper"
- "Vær snillere med deg selv. Egenomsorg er ikke egoistisk, det er en forutsetning for å kunne stå i omsorgsrollen over tid"
- " Bygg helsekompetanse og mestring. Skaff deg kunnskap og verktøy til å ta vare på deg selv og dine nærmeste, for du er ofte den viktigste beredskapen når hjelp trengs mest"
Av: Tine Dommerud
Vi vil gjerne snakke med flere som både er pårørende med omsorgsoppgaver og i yrkeslivet. Ta kontakt med tine@parorendealliansen.no