Hopp til hovedinnhold

Pårørendealliansen

Gjertrud Jørgensen mistet lønnstilleggene da mannen ble syk

A healthcare professional in a white medical uniform standing beside an examination table equipped with stirrups in a clinic room.
Gjertrud Jørgensen er svært fornøyd med samarbeidet med den interkommunale hjelpetjenesten i Follo. Men hun etterlyser bedre rettigheter for yrkesaktive pårørende. Foto: Erik M Sundt.

Gjertrud (54) måtte slutte med kveld- og nattevakter da mannen fikk demens. Dermed mistet hun en betydelig del av lønnen.

Vi har spurt yrkesaktive pårørende hvordan de kombinerer jobb og omsorgsoppgaver, og hvilken støtte de får fra arbeidsgiveren. Denne gangen er det en jordmor som forteller hvordan det er å jobbe med vakter der jobben krever alt, samtidig som hun har en syk mann.

Gjertrud er jordmor ved fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus, Ullevål. Mannen har langt fremskreden Lewy-body demens og bor på sykehjem. Han var syk i ca 6 år før han kom dit.

Jordmoren fortalte om sin situasjon i Sykepleien i fjor. Gjertrud vet ikke hvordan hun skal klare både full jobb og rollen som pårørende for sin demenssyke mann

Hva er mest utfordrende med å kombinere jobb og pårørendeansvar?

– Jeg var stort sett trygg på at han klarte seg alene med det opplegget vi hadde, det som plaget meg aller mest var om han skulle bli ensom og deprimert av å være mye alene- han var veldig avhengig av meg.

Da han fremdeles kjørte bil var jeg veldig redd for at noe skulle skje og jeg gikk konstant med en klump i magen. Det var mange episoder der han gjorde pussige ting hjemme mens jeg var på jobb. Jeg kom hjem til en stekeovn som sto på en god del ganger.

Alle oppgaver hjemme som han tidligere hadde hatt ble sakte, men sikkert, mine oppgaver ved siden av jobb, jeg var utrolig sliten hele tiden.

Situasjonen endret seg i juni. Fra å ha mannen min hjemme med avlastere og støttekontakter, fikk han sykehjemsplass. Det å være pårørende til hjemmeboende og på sykehjem er to forskjellige situasjoner, men like tøft. Selv om han nå er på sykehjem er jeg like forbaska sliten. Det tror jeg omgivelsene syns er litt rart, det forventes liksom at jeg skal lene meg tilbake og slappe av.

Ventesorgen er så underkommunisert og utmattende. Det faktum at jeg forbereder meg på å bli alene og på at han skal dø fra meg tapper meg for så mye energi, og det påvirker min evne til å gi alt det jeg skal på jobb. Jeg går ofte for halv maskin blant kollegaene mine, jeg har veldig begrenset kapasitet.

Hva vet arbeidsgiveren om situasjonen, og hvordan opplever du det å fortelle om den?

– Jeg har forholdt meg til min leder som er et spesielt godt menneske. Hun gjør alt hun kan for at jeg skal ha gode dager på jobb. Det er trygt å snakke med henne om hvordan jeg har det, men dette er jo personavhengig, så jeg har vært heldig. Jeg jobber i et omsorgsyrke og vi kollegaene er gode med hverandre, vi har et spesielt godt arbeidsmiljø hos oss, alt dette har direkte innvirkning på at jeg kan jobbe i et så tøft yrke mens dette står på.

Hvordan løser du pårørendeoppgaver i arbeidstiden, og hvordan blir det møtt av leder og kolleger?

– Det har hendt at jeg har måtte ta noen telefoner etc fra jobb og det er ikke alltid like lett å få den tiden til å strekke til med pasienter på fødestuen. Noen ganger har jeg måttet dra hjem midt i vakten. Dette er stressende for meg, men også veldig krevende for mine kollegaer som brått blir stående med mine pasienter i tillegg til sine egne.

Tidlig i forløpet avtalte jeg alltid sykehus/legebesøk på mine fridager, etter hvert hadde jeg nesten aldri fri. Etter hvert sa jeg vel bare til min leder at jeg ikke kom på jobb de datoene legebesøk kolliderte med min vakt, jeg orket bare ikke administrere alt sammen. Det ble etter hvert viktig for meg at mine fridager ble dager jeg kunne fylle med noe annet enn sykdom.

Har belastningen ført til egenmelding, sykemelding, redusert arbeidstid eller andre endringer i jobben?

– Ja i stor grad. Et stort antall egenmeldingsdager og en del sykemeldingsperioder. Stort sett korte sykemeldingsperioder innenfor arbeidsgiverperioden. Situasjonen min er en enorm belastning både psykisk og fysisk.

Hvilken tilrettelegging har du fått for å kunne stå i jobb over tid?

– Fritak fra nattvakter, og etter hvert måtte jeg fase ut kveldsvakter da det var lettest å få avlastning på dagtid. Kun dagvakter i en lang periode før det etterhvert ble behov for pusterom mellom vakter også (det ble for slitsomt å ha to, tre vakter på rad). Min leder la til rette for at jeg fikk en dag imellom vakter ved å flytte på enkeltvakter. I arbeidshelgene lot det seg ikke gjøre.

Hos oss skriver vi ønsketurnus for 6 måneder av gangen, denne blir godkjent av tillitsvalgte. Jeg skrev turnusen slik jeg tenkte den kunne være gjennomførbar for meg, og jeg ba turnusgruppa helt spesifikt om ikke å forandre den, hvilket de heller ikke gjorde, så jeg har følt hele veien at de har tatt meg på alvor.

Jeg har tapt lønn, jeg mistet natt og kveldstillegget som utgjør en del penger, jeg valgte selv å jobbe annenhver helg for å kompensere for noe av dette. Jeg fikk riktignok pleiepenger fordi jeg hadde «særlig stor grad av belasting» hjemme og gjorde den jobben som kommunen måtte ha gjort om mannen min hadde vært enslig.

Nå som han er pre-terminal har jeg fått inntil 14 dager velferdspermisjon med lønn som jeg kan spre utover ved behov. Jeg må bruke egenmelding hvis de ikke strekker til. Jeg må nå spare sykemeldingsdagene jeg har igjen til han går bort, for de kommer jeg til å trenge.

Har du tre råd til andre pårørende i samme situasjon?

  • Vær åpen om hvordan du har det, ikke pynt på sannheten. Tør å være sårbar og å vise følelser. Da blir det lettere for omgivelsene å se hvordan du egentlig har det.
  • Ikke gå i den fella at du tenker for mye på hva andre måtte tenke og mene om deg og det du står i. De kan aldri fullt ut forstå en slik situasjon uten å ha kjent det kroppen selv. Det er fort gjort for pårørende å strekke strikken litt langt for å unngå å bli en belastning for andre. Gi litt f…. og sett grenser.
  • Ikke ha skyldfølelse ovenfor arbeidsgiver selv om du skjønner at du tidvis er en krevende arbeidstaker. Det er ikke din feil at du nå står i rollen som pårørende.

Av: Tine Dommerud

Vi vil gjerne snakke med flere som både er pårørende med omsorgsoppgaver og i yrkeslivet. Ta kontakt med tine@parorendealliansen.no

Tidligere saker om yrkesaktive pårørende:

Jobber natt for å kunne følge opp barna

Nyhetsbrev

Abonner på vårt nyhetsbrev og få de viktigste nyhetene og oppdateringene i din innboks

Følg oss i sosiale medier!